Fagpressenytt

I år er det ti år siden havnekonfliktene i Norge eskalerte med blokader, boikottaksjoner og sympatistreiker. Kampen sto om tariffavtaler i flere norske havner. Den kostet mange havnearbeidere jobben og Transportarbeiderforbundet både en leder og 70 millioner kroner. Og tariffavtalene havnearbeiderne så gjerne ville ha, finnes ikke lenger. Her får du historien om det lange havneslaget.

STARTEN I RISAVIKA
Vi skrur klokka tilbake til høsten 2013. Skyene henger tungt over Risavika Terminal utenfor Stavanger. Utenfor porten står et 50-talls havnearbeidere, tillitsvalgte fra Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og fagforeningskamerater som har tatt med seg fanene sine. I ett år har NTF forsøkt å få terminalen til å tegne tariffavtale med forbundet, uten å nå fram.
NTF håper en boikott vil legge press på terminalen, slik at tariffavtalen kommer på plass. Fanemarkeringen utenfor havneporten blir imidlertid ikke starten på en kamp mot seier. Det blir starten på en endeløs rekke av tap. I mange havner.
- Boikotten var et feilgrep, men var samtidig det eneste verktøyet vi hadde, innrømmer Roger Hansen i 2018. Hansen var forbundsleder i 2013.

TARIFFAVTALE GIR STOR MAKT
Det er nemlig ikke bare utenfor Stavanger det skal vise seg vanskelig å få innført tariffavtaler. Når havnekonfliktene starter er det to store tariffavtaler; Rammeavtalen for havnearbeidere på fastlønn, og Sør- og Nord-Norge-avtalen for havnearbeidere. Der lønnes havnearbeiderne på timebasis. De to skiller seg fra andre tariffavtaler på ett vesentlig punkt: De ansatte er tilknyttet et kontor som tar imot bestillinger på lossing eller lasting av skip, mens det er de som bestiller tjenestene som er arbeidsgiverpart i tariffavtalen. Ikke selve losse- og lastekontoret, eller administrasjonskontoret som det heter i noen havner. Disse kontorene stiller havnearbeidere til disposisjon for de ulike aktørene i havna, og har lenge vært de eneste i Norge med tillatelse til å drive med utleie av arbeidskraft.
Tariffavtalen gir havnearbeiderne mye makt. Ved administrasjonskontorene skal det nemlig være en personalkomité som styrer både arbeidsreglement, ansettelser og hvordan arbeidsstyrken skal reguleres i havna. I denne personalkomiteen har havnearbeiderne like mange representanter som arbeidsgiverne.
Det er det mange arbeidsgivere som ikke liker. I Oslo for eksempel, der et enstemmig havnestyre i desember 2012 vedtar en strategi for å bli kvitt havnearbeiderne. Det inkluderer stemmene til styremedlemmet fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

TAKKET NEI TIL HJELP
Mange havneoperatører ønsker å benytte sine egne ansatte til lossing og lasting. På Risavika Terminal er de ansatte organisert i LO-forbundet Industri Energi. LOs organisasjonskomité har avgjort med 14 mot IE sin ene stemme at det er NTF som skal ha organisasjonsretten, uten at det hjelper stort. NHO var imidlertid ikke enig i LOs syn. Ti år senere mener daværende leder av Norsk Havnearbeiderforening, Terje Samuelsen, at kjøttvekta ble avgjørende.
- Vi fikk spørsmål av Fellesforbundet og EL og IT Forbundet om vi ville ha hjelp i saken, men takket nei.
Transportarbeiderforbundet hadde historie for å klare seg selv, og vi ville det også denne gangen. Det var nok et feilgrep. Hadde vi vært medlemmer i Fellesforbundet i 2013 hadde vi vært de største og kunne