Arkitektur N
23.06.2021
Med en ny «urbanisme» kom Erling Fossen på 90-tallet som en messias for å befri oss fra nasjonalstaten og 68-ernes politiske tvangstrøye. Igjen sitter vi med økte klasseforskjeller og en eiendomsbransje som snakker om «aktivitet i førsteetasje».
På sin blogg skriver Erling Fossen nå at nesten hver gang han skal holde et foredrag, blir han introdusert med informasjon fra Wikipediaartikkelen om ham. Han legger til «men at jeg var programleder (for NRK2's smaleste kulturprogram noen gang - PUCK) er ikke spesielt relevant for det jeg driver med».1 Derfor er han kanskje fornøyd med at NRK i 2020 fjernet muligheten til å se programmet fra 1996. Det ergrer imidlertid meg, for jeg er sikker på at hans TV-debut er relevant for å forstå mannen. Episoden «Tilbake til byen» må jo ha noe med hva Norges selverklærte «bydoktor», såvel som «CEO» for eiendomsbransjeforeningen Oslo Metropolitan Arena, driver med.
«Den digitale revolusjon». Det er imidlertid ikke først og fremst fortidige spor etter «byen» i Fossens karriere som er det som interesserer meg, men tidsånden Fossens virke ble født i, eller rettere sagt, var med på å sette til verden. Da Puck ble lansert, uttalte den påtroppende programlederen til Morgenbladet (1996) at den første episoden ville hete «Den digitale nomade». Den ville beskrive hvordan «en ny mennesketype» er vokst frem, som bruker PC både på jobb og på fritiden. Episoden ville også være «en kritikk av vår egen generasjon, fordi det å være en digital nomade vil si at vi bor hjemme hos mor med PCen vår og ikke ser de vakre sekretærene på jobben.»
Puck var da også laget av dette nye mennesket som var tilkoblet modemet, men likevel gikk tilbake til byen for å se på sekretærene sine. For Fossen er både digital og urban. Episodene skulle ikke ha tradisjonell oppbygning med «innledning, oppbygning og deretter klimaks». Bort med det kjedelige, programmet skulle «flimre»: «Vi forholder oss til en muntlig fortellerstil og bruker hypertekst.»2 Norge var endelig tilkoblet til Fremtiden med en stor, uthevet digital F.
Skulle det nye springe frem, måtte imidlertid noen fedre drepes. «Det er generasjonsmotsetninger vi prater om», sa Fossen til avisen. «Vi, de unge, forstår ikke lenger våre foreldre. Og det er jeg glad for.» Foreldregenerasjonen var for Fossen «68-erne» - generasjonen som ble radikalisert av de revolusjonslignende tilstandene i Paris, mai 1968. Selv representerte Fossen og Puck «post-68-ere». Problemet med 68erne var at de ikke riktig var tilkoblet world wide web. Fossen fortsetter: «Vi er mye mer globalt orientert. 68erne er de fremste forsvarerne av nasjonalstaten, distriktene og miljøet, mens vi er opptatt av det sosiale miljøet.» Og det fant Fossen i byen.
Variasjoner over urbane tema. Bare fra det lille intervjuet med Morgenbladet, kan vi trekke ut noen faste mønstre som er sentrale for det Fossen «driver med», ja i hvertfall hans intellektuelle verk. Disse består av et sett kontraster som er sentrale i alle hans bøker fra midten av 1990-tallet til år 2000: det rurale og det urbane, det nasjonale og det internasjonale, det lokale og det globale, det industrielle og det postindustrielle, det reaksjonære og det moderne - hvor du kan være trygg på at Fossen alltid er trygt plassert i sistnevnte ledd av begrepsparene. Alltid på lag med fremtiden mot fortiden.
Året før det skjebnesvangre EU-valget i 1994, gir 30 år gamle Erling Fossen ut Et radikalt ja: Bystatens gjenkomst i det nye Europa (Spartacus 1993). Angrepet på nasjonalstaten og forsvaret for byen fortsatte i valgåret med Ni skritt mot en moderne stat (Pax 1994). Året etter fortsetter angrepet på nasjonalstaten og forsvaret av en innovativ teknologisk bystat med Marx i cyberspace (Tiden 1995) - en bok hvor territoriet antas å forsvinne fordi datateknologien tas i bruk. To år etter kommer enda en demonstrasjon på «hvordan byen er i ferd med å rykke seg løs fra nasjonalstatens autoritet og skape en felles global livsstil», som det heter på baksiden av ecstaCity: Innganger til en ny urbanisme (Pax 1997). Kort tid etter settes et punktum for Fossens raskt voksende publiseringskarriere, med hva som kanskje er hans beste, men mest kontroversielle, bok: Antinatur: Natur som ideologi (Pax 2000) - en bok som går til frontalangrep på 68-ere som tror kloden reddes hvis alle flytter på landet. Følgelig ender boken med kapitelet «Etterspill: Tilbake til byen».3 At han i boken mener klimaendringene bare er en konspirasjon, får drøftes ved en annen anledning, på et av byggebransjens utallige seminarer om bærekraft.
Det interessante her, er at med allmenngjøringen av datamaskiner og internett på 90-tallet, gav det mening å vende blikket mot den fremtidige byen.4 Byen, som intuitivt sett på mange vis er det motsatte av den fortidige bygda. Og på tross av den norske befolkningens negative holdning til EU, eller kanskje på grunn av denne, gav norske forlag Fossen muligheten til å publisere fem bøker om mer eller mindre akkurat samme tema. Bøker hvor avsnitt ikke sjelden starter med at Fossen nylig har vært på et nettseminar som ble arrangert i en global by på den andre siden av jorden. Bøker som bakerst i kildelisten ikke bare refererer bøker, men også «internettlitteratur» som «mailinglister» og «Usenet-grupper», for ikke å snakke om en «liste over søkeord og navn som kan anvendes på Internettets mange søkemaskiner», som det står bakerst i ecstaCity, så som «local government, Los Angels, megacity, megastructure, metropolis, metropolitan area, Montpellier, multiculturalism, networks, new urbanism, New York, nomad, nomad thinking». Med Fossen fikk Norge et nytt vokabular for å snakke om byen.
Skal vi tro introduksjonen til den siste boken Fossen brått gav ut etter en lang publiseringspause - om enn som redaktør og ikke eneforfatter - Oslo: Learning to Fly (2018), er det stadig de samme søkeordene Fossen bruker i søkemotoren sin. Forskjellen er at han slettes ikke er alene lengere.
«Å akseptere det som er» eller «å transformere kraft til form, energi til kultur». Drøye tyve år etter Fossens 90-tallsbøker, tror jeg vi kan stadfeste at selv om Fossen har forsvunnet som nasjonal urban ideolog og blitt nedtronet fra avisens forsider til eien-domsbransjen, har perspektivet han fremmet blitt hegemonisk. Vi gjør derfor lurt i å vende tilbake til disse fortidige tekstene for å forstå vår egen samtid.
I den flimrende hyperteksten ecstaCity fra 1997, er hovedfienden urbanisme forstått som vitenskap som forsøker å kontrollere byen. Fossen skriver: «Urbanisme som teknisk vitenskap er et blindspor. Ebenezer Howard, Le Corbusier, baron von Hausmann, Patrick Geddes og Camillo Sitte kan få lov til å hvile i sin grav uten å bli verken skjendet eller tvunge
Gå til mediet«Den digitale revolusjon». Det er imidlertid ikke først og fremst fortidige spor etter «byen» i Fossens karriere som er det som interesserer meg, men tidsånden Fossens virke ble født i, eller rettere sagt, var med på å sette til verden. Da Puck ble lansert, uttalte den påtroppende programlederen til Morgenbladet (1996) at den første episoden ville hete «Den digitale nomade». Den ville beskrive hvordan «en ny mennesketype» er vokst frem, som bruker PC både på jobb og på fritiden. Episoden ville også være «en kritikk av vår egen generasjon, fordi det å være en digital nomade vil si at vi bor hjemme hos mor med PCen vår og ikke ser de vakre sekretærene på jobben.»
Puck var da også laget av dette nye mennesket som var tilkoblet modemet, men likevel gikk tilbake til byen for å se på sekretærene sine. For Fossen er både digital og urban. Episodene skulle ikke ha tradisjonell oppbygning med «innledning, oppbygning og deretter klimaks». Bort med det kjedelige, programmet skulle «flimre»: «Vi forholder oss til en muntlig fortellerstil og bruker hypertekst.»2 Norge var endelig tilkoblet til Fremtiden med en stor, uthevet digital F.
Skulle det nye springe frem, måtte imidlertid noen fedre drepes. «Det er generasjonsmotsetninger vi prater om», sa Fossen til avisen. «Vi, de unge, forstår ikke lenger våre foreldre. Og det er jeg glad for.» Foreldregenerasjonen var for Fossen «68-erne» - generasjonen som ble radikalisert av de revolusjonslignende tilstandene i Paris, mai 1968. Selv representerte Fossen og Puck «post-68-ere». Problemet med 68erne var at de ikke riktig var tilkoblet world wide web. Fossen fortsetter: «Vi er mye mer globalt orientert. 68erne er de fremste forsvarerne av nasjonalstaten, distriktene og miljøet, mens vi er opptatt av det sosiale miljøet.» Og det fant Fossen i byen.
Variasjoner over urbane tema. Bare fra det lille intervjuet med Morgenbladet, kan vi trekke ut noen faste mønstre som er sentrale for det Fossen «driver med», ja i hvertfall hans intellektuelle verk. Disse består av et sett kontraster som er sentrale i alle hans bøker fra midten av 1990-tallet til år 2000: det rurale og det urbane, det nasjonale og det internasjonale, det lokale og det globale, det industrielle og det postindustrielle, det reaksjonære og det moderne - hvor du kan være trygg på at Fossen alltid er trygt plassert i sistnevnte ledd av begrepsparene. Alltid på lag med fremtiden mot fortiden.
Året før det skjebnesvangre EU-valget i 1994, gir 30 år gamle Erling Fossen ut Et radikalt ja: Bystatens gjenkomst i det nye Europa (Spartacus 1993). Angrepet på nasjonalstaten og forsvaret for byen fortsatte i valgåret med Ni skritt mot en moderne stat (Pax 1994). Året etter fortsetter angrepet på nasjonalstaten og forsvaret av en innovativ teknologisk bystat med Marx i cyberspace (Tiden 1995) - en bok hvor territoriet antas å forsvinne fordi datateknologien tas i bruk. To år etter kommer enda en demonstrasjon på «hvordan byen er i ferd med å rykke seg løs fra nasjonalstatens autoritet og skape en felles global livsstil», som det heter på baksiden av ecstaCity: Innganger til en ny urbanisme (Pax 1997). Kort tid etter settes et punktum for Fossens raskt voksende publiseringskarriere, med hva som kanskje er hans beste, men mest kontroversielle, bok: Antinatur: Natur som ideologi (Pax 2000) - en bok som går til frontalangrep på 68-ere som tror kloden reddes hvis alle flytter på landet. Følgelig ender boken med kapitelet «Etterspill: Tilbake til byen».3 At han i boken mener klimaendringene bare er en konspirasjon, får drøftes ved en annen anledning, på et av byggebransjens utallige seminarer om bærekraft.
Det interessante her, er at med allmenngjøringen av datamaskiner og internett på 90-tallet, gav det mening å vende blikket mot den fremtidige byen.4 Byen, som intuitivt sett på mange vis er det motsatte av den fortidige bygda. Og på tross av den norske befolkningens negative holdning til EU, eller kanskje på grunn av denne, gav norske forlag Fossen muligheten til å publisere fem bøker om mer eller mindre akkurat samme tema. Bøker hvor avsnitt ikke sjelden starter med at Fossen nylig har vært på et nettseminar som ble arrangert i en global by på den andre siden av jorden. Bøker som bakerst i kildelisten ikke bare refererer bøker, men også «internettlitteratur» som «mailinglister» og «Usenet-grupper», for ikke å snakke om en «liste over søkeord og navn som kan anvendes på Internettets mange søkemaskiner», som det står bakerst i ecstaCity, så som «local government, Los Angels, megacity, megastructure, metropolis, metropolitan area, Montpellier, multiculturalism, networks, new urbanism, New York, nomad, nomad thinking». Med Fossen fikk Norge et nytt vokabular for å snakke om byen.
Skal vi tro introduksjonen til den siste boken Fossen brått gav ut etter en lang publiseringspause - om enn som redaktør og ikke eneforfatter - Oslo: Learning to Fly (2018), er det stadig de samme søkeordene Fossen bruker i søkemotoren sin. Forskjellen er at han slettes ikke er alene lengere.
«Å akseptere det som er» eller «å transformere kraft til form, energi til kultur». Drøye tyve år etter Fossens 90-tallsbøker, tror jeg vi kan stadfeste at selv om Fossen har forsvunnet som nasjonal urban ideolog og blitt nedtronet fra avisens forsider til eien-domsbransjen, har perspektivet han fremmet blitt hegemonisk. Vi gjør derfor lurt i å vende tilbake til disse fortidige tekstene for å forstå vår egen samtid.
I den flimrende hyperteksten ecstaCity fra 1997, er hovedfienden urbanisme forstått som vitenskap som forsøker å kontrollere byen. Fossen skriver: «Urbanisme som teknisk vitenskap er et blindspor. Ebenezer Howard, Le Corbusier, baron von Hausmann, Patrick Geddes og Camillo Sitte kan få lov til å hvile i sin grav uten å bli verken skjendet eller tvunge
