Send til en venn
Del artikkel på Twitter
Se bildet større
Erik Tunstad (f. 1954) er utdannet biolog og har vært fagredaktør i forskning.no, programleder i «Verdt å vite» på NRK P2 og mangeårig bidragsyter til tidsskriftet Humanist. Han har skrevet flere fagbøker, blant andre Darwins teori (2009), og er i dag høgskolelektor på Høgskolen i Sørvest-Norge.
Erik Tunstad skrive jevnlig for Fri tanke under overskriften «Naturvitenskapelig».
Genteknologien har gjennomgått en revolusjon de siste ti årene. DNA-språkets «bokstaver» utgjøres av organiske baser. Det er disse som inneholder informasjonen som gjøres om til våre kropper. Arvelige, altså genetiske, sykdommer, skyldes feil i DNA: mutasjoner - uorden i arvestoffets språk.
Sigdcelleanemi, for eksempel, er en sykdom forårsaket av forbytting - en mutasjon der en bokstav i det genetiske alfabetet er blitt erstattet med en annen. Det står en G der det skulle stått A.
Men genetiske sykdommer kan også oppstå dersom det er satt inn for mange bokstaver i teksten - eller hvis deler av den er slettet. For eksempel skyldes den dødelige Huntingtons sykdom en mutasjon der de samme tre basene repeteres noen få ganger for mye. Mens cystisk fibrose skyldes at tre baser mangler.
Atter andre sykdommer kan forårsakes av at teksten plutselig står bak fram, eller at lengre segmenter er blitt kopiert og gjentatt - eller slettet.
Alt dette er tilstander vi har drømt om å kunne gjøre noe med. Tenk om vi kunne sette inn de manglende basene i en stamcelle - og helbrede cystisk fibrose hos en pasient! Eller enda dristigere: Tenk om vi kunne utrydde hele sykdommen? Den detaljerte genredigeringen dette ville kreve, har vært langt utenfor vår rekkevidde. Helt til nå.
Skudd i mørket
Tidligere måtte vi skyte i mørket - med bind for øynene. Vi hadde en genetisk sykdom, vi visste omtrent hvilket gen som var involvert - og deretter kunne vi bare prøve å få slengt inn et friskt gen. Vi hadde ingen måte å sikre oss at det ble tatt opp i genomet. Og hvis det ble tatt opp, hadde vi ingen måte å sikre at det ble tatt opp på riktig plass - og faktisk fortrengte det syke genet.
Vi hadde dessuten ingen idé om hvilke vitale prosesser vi ødela mens vi rotet rundt der nede. Det hele var litt mindre trygt og effektivt enn å repar
