Black Lives Matters-demonstrasjoner har brutt ut i mange byer. Film-snutter har gått viralt verden rundt hvor vi ser store folkemengder samlet idet statuer av rasister og koloniherrer har blitt revet ned. I en antirasistisk demonstrasjon i Bristol 7.juni ble en statue av slavehandleren Edward Colston revet ned og så kastet i samme sjø som hans slaveskip en gang kom i havn.
Idet Colston-statuen falt i vannet, brøt en spontan jubel ut, og hendelsen har blitt omtalt som uttrykk for poetisk rettferdighet. Og det er vanskelig å ikke bli rørt av gleden; det vi ser, er intet mindre enn at retten til byen blir krevd.
Statue-debatten har i det siste blitt redusert til et historiefaglig problem. Det er viktig å rette faktafeil hvis de forekommer, men denne debatten handler vel så mye om hvem som idag har retten til byen, og hvem som krever den men ikke får den.
Statuer som krever ære
I boken Arkitektur og sosiologi i Oslo påpekte sosiologen Dag Østerberg at monumenter og statuer «er døgnet rundt en hyllest til disse store begivenheter og skikkelser, som dermed stadig påminner dem s
