I 20 år har hun jobbet, de siste 10 på treningssenteret Elixia. Der jobber hun deltid, og er dermed i gruppen av nordmenn som risikerer å bli pensjonstapere.
Men det har ikke Cathrine tenkt på. Livet er nå.
Krise-sommer
Det lukter vått gress og våt hest i innhegningen til gården i Østfold. Yret henger i lufta. Cathrine Siro (38) holder «Dundra» tett inntil seg og klapper den på nesen. Den står bredbeint og stille og tar imot kosen. De kraftige og tøffe Gypsy Cob-hestene, opprinnelig fra Irland, heter sigøynerhester på folkemunne. Der var de romfamilienes høyrehånd. Folk stolte på dem til å være barnevakt for ungene. De tok familiene trygt fram når de trakk husvognene.
Den ekstremt tørre sommeren var tragisk for gården og hesteholdet. De har knapt eget gress å fôre dyra med. Den første slåtten ga bare halvparten så mye gress som vanlig, så langt ingenting i den andre slåtten. Mange skor seg på krisa til dem som ikke lenger er selvforsynt på gress. Prisene er skrudd opp. Cathrine Siro må kanskje si opp avtalen med flere av hesteeierne.
- Jeg vil aldri bli gammel
Glade jentestemmer og latter kommer fra stallen der den brede døra står på vidt gap. De strigler manen på en mørkebrun og lettere hest.
- Hva gjør du her, spør Siros minstedatter på 8 år og ser på journalisten som er fremmed i stallen.
- Jeg spør mamma hvor mye hun skal få i pensjon.
- Hva er pensjon? spør hun.
Mamma sv
