Fagpressenytt

...sier landskapsarkitekt Thea Kvamme Hartmann. Norge er internasjonalt kjent for å satse på barn. Våre barnehager er i verdensklasse, vi feirer nasjonaldagen med barnetog, og vi lokker til oss høyt utdannet arbeidskraft med våre gode fødselspermisjonsordninger. Fylt av fri natur og med frisk luft, ytringsfrihet og demokrati er Norge et fantastisk sted å vokse opp. Men norske byer utmerker seg på ingen måte med innovative lekeområder. Det er ikke bare innovasjon det er mangel på - fraværet av lekeplasser i seg selv er slående. Bylivsundersøkelsen i 2014 konstaterte at det kun eksisterer to offentlige lekeplasser innenfor Ring 1 i Oslo. Foruten Bergen kommunes satsing "Barnas byrom", er det vanskelig å se at det finnes klare strategier for plassering og utforming av nye lekeområder i norske byer. Samtidig blir mange nordmenn, som resten av verdens befolkning, mer urbane. Vi flytter til byene og ønsker å bo sentralt, vi liker å dra på café, vi liker å sitte på en benk og se på folk, og vi liker muligheten til frivillig å ta del i det spontane felleskapet som oppstår i byrommene. Mange småbarnsfamilier bor i byene og bruker mye av fritiden sin nettopp i ulike byrom. Barna er en ressurs for bylivet. Likevel virker det som om byplanbegreper som torg, plass og gate ikke assosieres med noe som bør tilrettelegges for barn.

Hvis du googler "ideas about playground design" vil du finne et mangfoldig utvalg av spennende rom fra hele verden. Paradoksalt nok for et barnevennlig land er den gjennomsnittlige norske lekeplassen en repetitiv samling av standardiserte katalogvarer. Hovedsakelig prosjekterer vi to typer lekeplasser: Enten er det gummiasfalt, sklie, huskestativ og lekehus i sterke kontrastfarger, eller så er det mer naturinspirerte lekeplasser med duse farger og tømmerstokker. Norge burde vært i verdensklasse i lekeplassutforming. Lekeplassen er en ramme for våre kollektive minner fra barndommen. Bør vi ikke tilrettelegge for at dette minnet blir mindre ensidig?

På starten av 1900-tallet var den internasjonale arkitektstanden engasjert i en diskusjon rundt offentlige lekeområder, innhold og utforming. Denne artikkelen tar for seg en bit av lekeplasshistoriens gullalder i håp om å inspirere byplanleggere og arkitekter til en sterkere og mer bevisst satsing på barna.



Overlappende programmering

Lekeplasser som etableres i norske byer har en tendens til å gjerdes inn og plasseres i parker atskilt fra bylivet ellers, og isolert fra folk som ikke har noe med barn å gjøre. Da Amsterdam skulle bygges opp etter krigen, så arkitekt Aldo van Eyck det sosiale potensialet ved barnas tilstedeværelse i byen. Han tegnet over 700 offentlige lekeplasser i Amsterdam, og for å få folk til å oppholde seg ute i det offentlige rommet, ble lekeplassene anlagt sentralt i byrommene. Benker ble plassert sl