Arkitektur N
02.03.2022
Hvordan skal og vil vi leve sammen i verden? Det var spørsmålet som ble stilt til deltagerne på Veneziabiennalen. Blant alle utstillingene var det prosjekter der forskningen er blitt til arkitektur som utmerket seg. Overbevisende var også den norske tilstedeværelsen på biennalen, både i den nordiske paviljongen og i hovedutstillingen.
E tter å ha gjennomgått noen kvaler over korona, klima og freelanceøkonomi, setter jeg meg til slutt på flyet til Venezia for å besøke biennalen. Etter en lang dags vandring blant utstillingene, blir jeg vist rundt i den filippinske paviljongen. Her presenteres et samfunnshus som arkitekten har bygget sammen med innbyggerne i landsbyen den skal transporteres tilbake til etter utstillingen. Det er lett å la eg begeistre over forskningen rundt dugnad og samhandling med lokalbefolkningen, men det er likevel bygget og arkitekturen som er styrken i prosjektet.
Før dette hadde jeg besøkt De forente arabiske emiraters gulløvevinnende paviljong, som svarer på både klimaspørsmål og problemer i byggesektoren. Til tross for dette, er det arkitektoniske resultatet en uferdig kuppel, der de største kvalitetene er den digitale teknologien den er bygget med og det gjenvunne materialet den er bygget av.
Begge disse prosjektene svarer på spørsmålet som ble stilt på fjorårets biennale, som også er tittelen til årets biennale: Hvordan kan og vil vi leve sammen?". Forskjellen mellom prosjektene ligger imidlertid i fokuset på enten arkitekturen eller fortellingen. Denne spenningen mellom narrativ og arkitektur preger årets biennale, og her ligger både styrken og problemene ved utstillingen.
Biennalenes relevans. Veneziabiennalen 2021 er kuratert av Hashim Sarkis og har en tilsynelatende uvanlig sterk politisk agenda. I tittelen ligger det et spørsmål til deltagerne på biennalen, men også en oppfordring til å gjenfinne eller oppfinne måter arkitekturen kan spille inn i det sosiale på. Over mange år har det med rette blitt stilt spørsmål ved biennalenes relevans og agenda. Veneziabiennalen prøver å svare på kritikken både med tematikk, kuratorvalg og fremtoning. Sarkis, som først og fremst er kjent for sitt teoretiske bidrag til en akademisk diskurs, prøver dog å nedtone det politiske i spørsmålet. Det handler like mye om hvordan alle verdens systemer og skapninger fungerer sammen, som om hvordan vi mennesker lever i verden.
Utstillingen er som vanlig oppdelt i tre hoveddeler, med flere sidearrangementer rundt om i byen. I Giardini ligger de nasjonale paviljongene med egne utstillinger, og hovedpaviljongen, der Sarkis har laget utstilling. Noen hundre meter fra Giardini ligger Arsenale, der kuratorene har invitert forskjellige arkitekter til å lage egne prosjekter i de store, gamle salene. I Arsenale er det også flere nasjonale paviljonger, da ikke alle land eier et eget bygg i Giardini.
Objekter eller verden som arkitekt
Gå til medietFør dette hadde jeg besøkt De forente arabiske emiraters gulløvevinnende paviljong, som svarer på både klimaspørsmål og problemer i byggesektoren. Til tross for dette, er det arkitektoniske resultatet en uferdig kuppel, der de største kvalitetene er den digitale teknologien den er bygget med og det gjenvunne materialet den er bygget av.
Begge disse prosjektene svarer på spørsmålet som ble stilt på fjorårets biennale, som også er tittelen til årets biennale: Hvordan kan og vil vi leve sammen?". Forskjellen mellom prosjektene ligger imidlertid i fokuset på enten arkitekturen eller fortellingen. Denne spenningen mellom narrativ og arkitektur preger årets biennale, og her ligger både styrken og problemene ved utstillingen.
Biennalenes relevans. Veneziabiennalen 2021 er kuratert av Hashim Sarkis og har en tilsynelatende uvanlig sterk politisk agenda. I tittelen ligger det et spørsmål til deltagerne på biennalen, men også en oppfordring til å gjenfinne eller oppfinne måter arkitekturen kan spille inn i det sosiale på. Over mange år har det med rette blitt stilt spørsmål ved biennalenes relevans og agenda. Veneziabiennalen prøver å svare på kritikken både med tematikk, kuratorvalg og fremtoning. Sarkis, som først og fremst er kjent for sitt teoretiske bidrag til en akademisk diskurs, prøver dog å nedtone det politiske i spørsmålet. Det handler like mye om hvordan alle verdens systemer og skapninger fungerer sammen, som om hvordan vi mennesker lever i verden.
Utstillingen er som vanlig oppdelt i tre hoveddeler, med flere sidearrangementer rundt om i byen. I Giardini ligger de nasjonale paviljongene med egne utstillinger, og hovedpaviljongen, der Sarkis har laget utstilling. Noen hundre meter fra Giardini ligger Arsenale, der kuratorene har invitert forskjellige arkitekter til å lage egne prosjekter i de store, gamle salene. I Arsenale er det også flere nasjonale paviljonger, da ikke alle land eier et eget bygg i Giardini.
Objekter eller verden som arkitekt
