Posthornet
26.11.2018
Postbud Ingvild Lilleås (31) er klar over at hun ikke vil bli gammel i Posten. Det digitale skiftet tvinger henne over i annet arbeid, og det har hun allerede begynt å forberede seg på.
Vi er i Sem i Vestfold for å snakke om omstilling og veien ut av Posten med Ingvild. Som for så mange andre startet hennes karriere i Posten ved en tilfeldighet.
- Da jeg var ferdig med videregående skole, fikk jeg beskjed av moren min om å enten gå videre på skole eller skaffe meg en jobb. Jeg søkte på over hundre jobber, og en av de første søknadene gikk til Posten. Det var også det eneste stedet jeg fikk tilslag, forteller hun over en kopp kakao.
Ingvild begynte som tilkallingsvikar, og vi antar at engasjementet og pågangsmotet var det som sikret henne fast arbeid i Posten innen året var gått.
- De ringte etter meg hver dag. Jeg ba dem heller ringe de dagene jeg ikke trengte å komme, og da kom det ikke flere telefoner.
Etter tolv år i Posten er Ingvild nå smertelig klar over at jobben hun er glad i, vil forsvinne.
Så tegnene. - Da regjeringen valgte å innføre det tredje postdirektivet, tenkte jeg at det ikke er lenge før det er slutt her også. Jeg så for meg at utviklingen ville bli mye av den samme som i de andre nordiske landene, hvor det har vært til dels drastiske kutt i omdelingsdager.
Fremtidsutsiktene var dermed ikke akkurat lystige.
- Det er trist, men det er den veien det går ettersom inntektene ikke er der lenger, medgir Ingvild.
Samtidig synes hun Posten i Norge har vært mye mer forutseende enn hva som har vært tilfellet mange andre steder.
- Jeg føler at postvesenet i mange andre land har gått litt på trynet og blitt overrasket over at det ikke er penger å hente på tjenestene lenger. I Norge har man sett fremover og merket seg utviklingstrekkene. Det er jo heller ikke Postens skyld at det ikke sendes brev lenger. Den digitale verden har tatt over. Det merker jeg jo på meg selv også.
Trist å miste. Vi ber henne beskrive sine egne følelser da det ble klart at postjobben en dag ville være historie.
- Jeg tenkte at Posten er en såpass fin arbeidsplass at det kommer til å bli trist å miste den. Men som mange har sagt, er det jo slik at de fleste i Norge ikke jobber i Posten. Jeg finner meg alltids noe annet, men kommer til å savne jobben her.
Ingvild ser ikke bort fra at hun kommer til å spøke med barnebarna en dag og si noe i retning av at «en gang jobbet bestemor i Posten, og der gikk vi rundt og la brev i postkassene til alle folk». De vil neppe ha noe forhold til det hun snakker om.
Har planlagt fremtiden. Med forståelse for situasjonen i Posten har Ingvild allerede en plan for fremtiden. - For min del har jeg planlagt dette i et par år. Jeg og samboeren har lagt det opp slik at han skal gå på skole nå, så kan jeg starte på skole når jeg ikke har noen jobb lenger. Ettersom jeg har visst om dette en stund, har vi lagt det opp slik. Jeg har lenge hatt lyst til å videreutdanne meg, men jeg har ikke hatt råd siden jeg må gjøre det som privatist.
Logistikk og ledelse står øverst på listen når Ingvild en dag søker tilbake til skolebenken.
- Per i dag er jeg stedfortreder for min driftskoordinator, og stepper inn for henne blant annet de fem ukene i året hvor hun har ferie. Det er veldig gøy og noe jeg kunne tenke meg mer av.
Les opprinnelig artikkel- Da jeg var ferdig med videregående skole, fikk jeg beskjed av moren min om å enten gå videre på skole eller skaffe meg en jobb. Jeg søkte på over hundre jobber, og en av de første søknadene gikk til Posten. Det var også det eneste stedet jeg fikk tilslag, forteller hun over en kopp kakao.
Ingvild begynte som tilkallingsvikar, og vi antar at engasjementet og pågangsmotet var det som sikret henne fast arbeid i Posten innen året var gått.
- De ringte etter meg hver dag. Jeg ba dem heller ringe de dagene jeg ikke trengte å komme, og da kom det ikke flere telefoner.
Etter tolv år i Posten er Ingvild nå smertelig klar over at jobben hun er glad i, vil forsvinne.
Så tegnene. - Da regjeringen valgte å innføre det tredje postdirektivet, tenkte jeg at det ikke er lenge før det er slutt her også. Jeg så for meg at utviklingen ville bli mye av den samme som i de andre nordiske landene, hvor det har vært til dels drastiske kutt i omdelingsdager.
Fremtidsutsiktene var dermed ikke akkurat lystige.
- Det er trist, men det er den veien det går ettersom inntektene ikke er der lenger, medgir Ingvild.
Samtidig synes hun Posten i Norge har vært mye mer forutseende enn hva som har vært tilfellet mange andre steder.
- Jeg føler at postvesenet i mange andre land har gått litt på trynet og blitt overrasket over at det ikke er penger å hente på tjenestene lenger. I Norge har man sett fremover og merket seg utviklingstrekkene. Det er jo heller ikke Postens skyld at det ikke sendes brev lenger. Den digitale verden har tatt over. Det merker jeg jo på meg selv også.
Trist å miste. Vi ber henne beskrive sine egne følelser da det ble klart at postjobben en dag ville være historie.
- Jeg tenkte at Posten er en såpass fin arbeidsplass at det kommer til å bli trist å miste den. Men som mange har sagt, er det jo slik at de fleste i Norge ikke jobber i Posten. Jeg finner meg alltids noe annet, men kommer til å savne jobben her.
Ingvild ser ikke bort fra at hun kommer til å spøke med barnebarna en dag og si noe i retning av at «en gang jobbet bestemor i Posten, og der gikk vi rundt og la brev i postkassene til alle folk». De vil neppe ha noe forhold til det hun snakker om.
Har planlagt fremtiden. Med forståelse for situasjonen i Posten har Ingvild allerede en plan for fremtiden. - For min del har jeg planlagt dette i et par år. Jeg og samboeren har lagt det opp slik at han skal gå på skole nå, så kan jeg starte på skole når jeg ikke har noen jobb lenger. Ettersom jeg har visst om dette en stund, har vi lagt det opp slik. Jeg har lenge hatt lyst til å videreutdanne meg, men jeg har ikke hatt råd siden jeg må gjøre det som privatist.
Logistikk og ledelse står øverst på listen når Ingvild en dag søker tilbake til skolebenken.
- Per i dag er jeg stedfortreder for min driftskoordinator, og stepper inn for henne blant annet de fem ukene i året hvor hun har ferie. Det er veldig gøy og noe jeg kunne tenke meg mer av.
