Arkitektur N
23.09.2020
Det er bøkene som driver arkitekturen i Nye Deichman.
Det er gått nesten 12 år siden arkitektkonkurransen om Nye Deichman. Den oppfordret deltakerne til å bryte med konvensjoner. Nå er resultatet klart. Inne bak den tilbakeholdne glassfasaden som er trukket tett rundt det nye biblioteket, ligger det egentlig bare ett eneste stort rom, åpent fra gaten til himmelen. Og der inne, på vei oppover gjennom lyssjaktene, på vandring mellom boktårn, lesesteder og skiftende utsiktspunkter, blir det klart at byen har fått en helt ny fortelling.
Samlingen. I boken «Songlines» fra 1987 forteller Bruce Chatwin om en engelsk handelsreisende som selger skrivemaskiner i Afrika. Mannen er konstant på reise og har verken hjem eller familie, men hver gang han besøker skrivemaskinfirmaets hovedkontor i London, finner han fram fra safen en liten stålkasse, et gammelt dokumentskrin. I skrinet har han en liten samling med ting; både ting fra et tidligere liv - en teddybjørn, farens medaljer, morens granatbrosje - og ting han har hatt med seg fra sine mange reiser. Han sprer dem ut over hotellsengen: en porselensfugl, en slange av jern fra Dahomey, det korte takkebrevet fra landsbygutten som fikk en fotball i gave. Hver gang han er i London legger han til en ny ting, og kaster en av de gamle, etter hvert som de mister sin mening.1Fra boksamlinger til sjekkesteder. Et bibliotek er tradisjonelt sett en boksamling. Bibliotekenes historie strekker seg like langt bakover i tid som det skrevne ord, og ordet «bibliotek» kan beskrive en enkelt bokhylle (kanskje til og med bare en enkelt bok) eller en nasjonal samling på flere millioner bind. USAs Library of Congress i Washington DC har mer enn 39 millioner bøker, og til sammen mer enn 170 millioner enkeltinnførsler i sin rikholdige katalog av manuskripter, filmer, kart, lydopptak osv.
Bibliotekbygningens historie er like lang. Fra større og mindre praktbygg for de private samlingene til adel og geistlighet, til 18- og 1900-tallets folkebiblioteker og 2000-tallets multimediahus, har bibliotekbygningene reflektert samfunnets forhold til kunnskap, kunnskapssamling og kunnskapsformidling. Boken har fram til slutten av det 20. århundre vært hovedmedium for formalisert kunnskapsoverføring, og naturlig nok er det boksamlingene som har gitt bibliotekbygningene form. I store rom med kunstferdig utskårne og forgylte hyller kunne rike samlere vandre langs sine rekker av uvurderlige bind. Etter hvert som samlingene vokste og teknologien utviklet seg, fikk bibliotekbygningene gigantiske sentralrom med intrikate hyllesystemer, først av støpejern og deretter av stål, som vokste oppetter veggene inn i himmelen, og nedover i dype kjellere og mørke labyrinter, der bare bibliotekarene fant veien.
Bibliotekarene var lenge de eneste menneskene i biblioteket. I Oxford Universitys Bodleian Library måtte studentene pent be om den boken de trengte, for å lese i den på biblioteket, og de måtte be om den på nytt, og bibliotekaren måtte gå og hente den på nytt, hver dag. Men etter hvert har fokus i bibliotekbyggene flyttet seg fra boksamlingen til leserne, fra bøkene til menneskene. Utvalget av kunnskapsmedier har økt, samlingene er åpnet for alle, og dagens samfunn har betydelig større ambisjoner for bibliotekene enn at de skal være fredelige steder å lese bøker. «Sjekking på biblioteket skal ikke undervurderes!» sa Deichmans biblioteksjef Knut Skansen da Oslos nye hovedbibliotek åpnet juni 2020.2
Hammersborg vs. Bjørvika. Det tidligere hovedbiblioteket, arkitekt Nils Reiersens nyklassisistiske tempel på Hammersborg fra 1933, er for lengst tømt. Selv om mange har vært kritiske til både flyttingen og beskjæringen av boksamlingen som måtte til, er det ikke tvil om at nybygget har gitt Carl Deichmans ideer om folkeopplysning og åpen tilgang til kunnskap bedre vilkår.
På Hammersborg var bare omtrent 10% av samlingen og 20% av bibliotekets areal tilgjengelige for publikum. Å hente opp og sette tilbake bøker fra lageret la åpenbart beslag på store deler av bibliotekarenes tid. I Bjørvika er boksamlingen kanskje beskåret, men publikumsarealet er mer enn fire ganger så stort, og tilgjengelig areal er økt til 75%. I sin masteroppgave fra 2010, «Bibliotekkonseptet speilet i arkitekturen»3, har Marianne Høksaas en interessant sammenligning av bibliotekene på Hammersborg og i Bjørvika:
Det vemodig nedslitte grønne murhuset på Hammersborg er kanskje fremdeles et av hovedstadens snodigste og vakreste bygg, og det fortjener evig liv, men det er ikke tvil om at det hadde utspilt sin rolle som tempel for kunnskapsformidling.
«Oslos ambisjon er å skape et nytt bibliotek som, i kraft av dets funksjonelle og arkitektoniske kvaliteter, vil erobre den posisjonen det fortjener i hovedstaden. (...) Deichmanske bibliotek skal være en åpen kultur- og kunnskapsarena, bygget
Mange nye biblioteker er basert på en idé om at boken er død, eller i hvert fall skadeskutt.
opp rundt brukerbehov heller enn boksamlingen. Det bør utfordre konvensjonelle oppfatninger av hvordan et bibliotek faktisk fungerer», sto det i Hav Eiendoms program for arkitektkonkurransen i 2008.4 Ambisjonene ble videre malt ut i ganske åpne formuleringer om «kunnskap og kultur for det breie publikum», men programmets hovedkriterier var fokusert på det praktiske: på adekvat logistikk, arealeffektivitet, økonomisk gjennomførbarhet, sikring av eiendommenes kommersielle verdier, energi og miljø.
Men programmet peker også ut noen interessante retninger for fremtidens bibliotek: «... det nye bygget må bryte med konvensjoner og det tradisjonelle bildet av biblioteket og "[...] heller tilrettelegge for et åpent, innbydende og fleksibelt areal for handling; et rom s
Gå til medietSamlingen. I boken «Songlines» fra 1987 forteller Bruce Chatwin om en engelsk handelsreisende som selger skrivemaskiner i Afrika. Mannen er konstant på reise og har verken hjem eller familie, men hver gang han besøker skrivemaskinfirmaets hovedkontor i London, finner han fram fra safen en liten stålkasse, et gammelt dokumentskrin. I skrinet har han en liten samling med ting; både ting fra et tidligere liv - en teddybjørn, farens medaljer, morens granatbrosje - og ting han har hatt med seg fra sine mange reiser. Han sprer dem ut over hotellsengen: en porselensfugl, en slange av jern fra Dahomey, det korte takkebrevet fra landsbygutten som fikk en fotball i gave. Hver gang han er i London legger han til en ny ting, og kaster en av de gamle, etter hvert som de mister sin mening.1Fra boksamlinger til sjekkesteder. Et bibliotek er tradisjonelt sett en boksamling. Bibliotekenes historie strekker seg like langt bakover i tid som det skrevne ord, og ordet «bibliotek» kan beskrive en enkelt bokhylle (kanskje til og med bare en enkelt bok) eller en nasjonal samling på flere millioner bind. USAs Library of Congress i Washington DC har mer enn 39 millioner bøker, og til sammen mer enn 170 millioner enkeltinnførsler i sin rikholdige katalog av manuskripter, filmer, kart, lydopptak osv.
Bibliotekbygningens historie er like lang. Fra større og mindre praktbygg for de private samlingene til adel og geistlighet, til 18- og 1900-tallets folkebiblioteker og 2000-tallets multimediahus, har bibliotekbygningene reflektert samfunnets forhold til kunnskap, kunnskapssamling og kunnskapsformidling. Boken har fram til slutten av det 20. århundre vært hovedmedium for formalisert kunnskapsoverføring, og naturlig nok er det boksamlingene som har gitt bibliotekbygningene form. I store rom med kunstferdig utskårne og forgylte hyller kunne rike samlere vandre langs sine rekker av uvurderlige bind. Etter hvert som samlingene vokste og teknologien utviklet seg, fikk bibliotekbygningene gigantiske sentralrom med intrikate hyllesystemer, først av støpejern og deretter av stål, som vokste oppetter veggene inn i himmelen, og nedover i dype kjellere og mørke labyrinter, der bare bibliotekarene fant veien.
Bibliotekarene var lenge de eneste menneskene i biblioteket. I Oxford Universitys Bodleian Library måtte studentene pent be om den boken de trengte, for å lese i den på biblioteket, og de måtte be om den på nytt, og bibliotekaren måtte gå og hente den på nytt, hver dag. Men etter hvert har fokus i bibliotekbyggene flyttet seg fra boksamlingen til leserne, fra bøkene til menneskene. Utvalget av kunnskapsmedier har økt, samlingene er åpnet for alle, og dagens samfunn har betydelig større ambisjoner for bibliotekene enn at de skal være fredelige steder å lese bøker. «Sjekking på biblioteket skal ikke undervurderes!» sa Deichmans biblioteksjef Knut Skansen da Oslos nye hovedbibliotek åpnet juni 2020.2
Hammersborg vs. Bjørvika. Det tidligere hovedbiblioteket, arkitekt Nils Reiersens nyklassisistiske tempel på Hammersborg fra 1933, er for lengst tømt. Selv om mange har vært kritiske til både flyttingen og beskjæringen av boksamlingen som måtte til, er det ikke tvil om at nybygget har gitt Carl Deichmans ideer om folkeopplysning og åpen tilgang til kunnskap bedre vilkår.
På Hammersborg var bare omtrent 10% av samlingen og 20% av bibliotekets areal tilgjengelige for publikum. Å hente opp og sette tilbake bøker fra lageret la åpenbart beslag på store deler av bibliotekarenes tid. I Bjørvika er boksamlingen kanskje beskåret, men publikumsarealet er mer enn fire ganger så stort, og tilgjengelig areal er økt til 75%. I sin masteroppgave fra 2010, «Bibliotekkonseptet speilet i arkitekturen»3, har Marianne Høksaas en interessant sammenligning av bibliotekene på Hammersborg og i Bjørvika:
Det vemodig nedslitte grønne murhuset på Hammersborg er kanskje fremdeles et av hovedstadens snodigste og vakreste bygg, og det fortjener evig liv, men det er ikke tvil om at det hadde utspilt sin rolle som tempel for kunnskapsformidling.
«Oslos ambisjon er å skape et nytt bibliotek som, i kraft av dets funksjonelle og arkitektoniske kvaliteter, vil erobre den posisjonen det fortjener i hovedstaden. (...) Deichmanske bibliotek skal være en åpen kultur- og kunnskapsarena, bygget
Mange nye biblioteker er basert på en idé om at boken er død, eller i hvert fall skadeskutt.
opp rundt brukerbehov heller enn boksamlingen. Det bør utfordre konvensjonelle oppfatninger av hvordan et bibliotek faktisk fungerer», sto det i Hav Eiendoms program for arkitektkonkurransen i 2008.4 Ambisjonene ble videre malt ut i ganske åpne formuleringer om «kunnskap og kultur for det breie publikum», men programmets hovedkriterier var fokusert på det praktiske: på adekvat logistikk, arealeffektivitet, økonomisk gjennomførbarhet, sikring av eiendommenes kommersielle verdier, energi og miljø.
Men programmet peker også ut noen interessante retninger for fremtidens bibliotek: «... det nye bygget må bryte med konvensjoner og det tradisjonelle bildet av biblioteket og "[...] heller tilrettelegge for et åpent, innbydende og fleksibelt areal for handling; et rom s
