Psykisk helse
14.09.2016
- Jeg trodde ikke hendelsen i Afghanistan ville påvirke meg etter at jeg sluttet i Forsvaret. Men etter fem-seks år begynte jeg virkelig å få det vanskelig, forteller Marius Røed. Vennen hans ble drept av en veibombe.
- NÅR DU DRAR PÅ UTENLANDSTJENESTE i Forsvaret, gjør du deg noen tanker om hva du kan bli utsatt for. Men noe som dette var overhodet ikke i mine tanker. Jeg hadde aldri forestilt meg en sånn situasjon, sier Marius Røed (36).
Han er uformelt kledt i olabukser og en militæraktig gråblå skjorte. Under skjorten har han en T-skjorte med veteran-emblem.
- Skjorten er ikke militær, den bare ligner litt, sier han og ler litt.
Røed bor på Nøtterøy i Vestfold, men vi møtes utenfor Oslo, fordi han har hatt et jobbmøte ikke så langt unna. Marius Røed er ikke lenger i Forsvaret, men har ennå plager fra en opplevelse da han var soldat i utenlandstjeneste.
- Den dagen i 2007 var det et rutineoppdrag med bil som vi skulle gjøre. Egentlig skulle jeg være med, sammen med de to jeg delte rom med. Men siden jeg snart skulle hjem, byttet jeg med en annen. Klokken sytten tretti sa jeg ha det, og vi avtalte å spille tv-spill når de kom tilbake. Klokken nitten fikk jeg beskjed om hva som var skjedd. De hadde truffet en bilbombe. Vennen min ble drept og en annen venn mistet benet, men overlevde som ved et mirakel.
Marius Røed forteller tilsynelatende enkelt om katastrofen. Han har bestemt seg for å være åpen nå, sier han.
Ikke mest berørt
Marius Røed var alene på rommet den natten, uten de to andre som skulle vært der, forteller han.
- Den første reaksjonen var sjokk, naturligvis.
Han fikk ingen oppfølging psykisk. - Jeg vil ikke kritisere Forsvaret, for jeg var kanskje ikke i gruppen de fokuserte p�
Gå til medietHan er uformelt kledt i olabukser og en militæraktig gråblå skjorte. Under skjorten har han en T-skjorte med veteran-emblem.
- Skjorten er ikke militær, den bare ligner litt, sier han og ler litt.
Røed bor på Nøtterøy i Vestfold, men vi møtes utenfor Oslo, fordi han har hatt et jobbmøte ikke så langt unna. Marius Røed er ikke lenger i Forsvaret, men har ennå plager fra en opplevelse da han var soldat i utenlandstjeneste.
- Den dagen i 2007 var det et rutineoppdrag med bil som vi skulle gjøre. Egentlig skulle jeg være med, sammen med de to jeg delte rom med. Men siden jeg snart skulle hjem, byttet jeg med en annen. Klokken sytten tretti sa jeg ha det, og vi avtalte å spille tv-spill når de kom tilbake. Klokken nitten fikk jeg beskjed om hva som var skjedd. De hadde truffet en bilbombe. Vennen min ble drept og en annen venn mistet benet, men overlevde som ved et mirakel.
Marius Røed forteller tilsynelatende enkelt om katastrofen. Han har bestemt seg for å være åpen nå, sier han.
Ikke mest berørt
Marius Røed var alene på rommet den natten, uten de to andre som skulle vært der, forteller han.
- Den første reaksjonen var sjokk, naturligvis.
Han fikk ingen oppfølging psykisk. - Jeg vil ikke kritisere Forsvaret, for jeg var kanskje ikke i gruppen de fokuserte p�
