Handikapnytt
04.03.2022
Det begynte med «Solglimt» og Toralf Sandvik. Resten er handikaphistorie.
Handikapnytt er inne i sin 100. årgang, og på de neste sidene kan du lese smakebiter og høydepunkter fra historien vår.
Lenge het bladet Solglimt. Det ble grunnlagt av pioneren Toralf Sandvik, og kan trygt sies å være en milepæl i funksjonshemmedes historie i Norge. Redaktør Sandvik, som selv var sterkt bevegelseshemmet grunnet poliomyelitt, hadde lenge sett hvilken funksjon et blad som satte søkelys på funksjonshemmedes situasjon kunne ha.
Sandvik var overbevist om at kunnskap og debatt ville skape engasjement og fellesskapsfølelse som ville gagne funksjonshemmedes sak.
Først blad - så organisasjon
Han fikk rett. Solglimt skulle føre til opprettelsen av de første vanførelagene, som det den gang ble kalt. Og deretter, i 1931, dannelsen av en felles organisasjon for disse, nemlig Norges Vanførelag, som i 1974 skiftet navn til Norges Handikapforbund.
Redaktøren selv ga sine inspiratorer, Agnes og Nanna Fleischer, mye av æren for at han torde å sette i gang med prosjektet. Søstrene Fleischer hadde i 1892 startet «Frøknerne Fleischers private arbeidsskole for vanføre i Kristiania», der også Sandvik hadde vært elev.
«Jeg «skammer» mig ikke længer ved å si, at jeg selv er en av de meget vanføre. Uten det hadde jeg ikke vovet dette bladforsøk», skrev redaktøren i første utgave av Solglimt.
Håp om bedre tider
Sandvik pekte på at det var 30 år siden denne skolen - og med den arbeidet for funksjonshemmedes levekår og rettigheter - startet opp i Norge. Det hadde vært en «en seig strid» for å vinne rom for mennesker med funksjonsnedsettelse «i den offentlige samfundsforsorg», og det vesentlige var fremdeles ikke på plass. Samtidig så han en utvikling som ga godt håp for framtiden.
Men hittil hadde funksjonshemmede stått utenfor kampen som gjaldt dem selv, vurderte Sandvik, og konkluderte:
«Det er ikke viljen som har manglet, men det organet der skulde bære bud, og organisasjonen der skulde gi den vanføre platformen, hvorfra han skulde tale «vår sak».»
Men funksjonshemmedes krav om å være med og påvirke saken selv helt konkret, var de siste årene blitt stadig tydeligere. Derfor var det også tatt skritt for å organisere funksjonshemmede og støttespillere lokalt, både på Østlandet, Vestlandet, Sørlandet, i Trøndelag og Nord-Norge, skrev Sandvik.
Fra 1000 til 4000
Agnes Fleischer, som Sandvik omtaler som en banebryter for funksjonshemmedes sak i landet, hadde selv en funksjonsnedsettelse. Hun inspirerte elevene både gjennom samtaler og brev, og oppfordret dem varmt til å kjempe for saken.
«Hun så med forventning frem imot den dag, da saken kunde få sitt eget blad, og vi vanføre kunde møte i fylking skulder ved skulder med våre venner. Når jeg nu, efter så mange år, endelig har fundet anledning til et forsøk med å sette bladtanken ut i livet, skjer det i takknemmelig erindring om alle de gode og livsfriske tanker frk. Agnes Fleischer plantet i sine elevers sjeler», skrev Sandvik.
Med dette var Sandvik i gang. Fra prøvenummeret, nummer 1, ble Solglimt - blad for norsk vanføresak - utgitt en gang i måneden fra Volda på Sunnmøre til en pris av 2 kroner per år. Opplaget var på 1000 eksemplarer. I løpet av første kvartal hadde bladet 800 abonnenter. Innen utgangen av året var det 2000 abonnenter, det andre året 3000 og i fjerde året 4000, et tall som ble liggende stabilt i mange år.
Fra 1933 overlot redaktør Toralf Sandvik utgiveransvaret til Norges Vanførelag (senere Norges Handikapforbund). I den anledning konstaterte han i julenummeret i 1932:
«Når en sak skal fremmes, blir det oftest dannet organisasjon og denne starter senere sitt blad. Solglimt gikk den motsatte vei. Bladet blev startet for derved å få organisere våre vanføre.» (...) «Og nu fra nyåret 1933 er «Solglimt» landslagets eie, og har Norges Vanførelag som bladets utgiver, men fortsetter med samme bladstyrer som før.» Toralf Sandvik overlot redaktørstolen til Bjarne Sunde i 1938, men fortsatte å arbeide i bladet fram til sin død i 1940. Sunde fortsatte helt til 1969.
Stort og smått
Bladet har dekket funkisfeltet, satt dagsorden og vært debattarena. Spaltene har vært fylt med politikk og samfunnsaktualitet: utdanning, lovarbeid og velferdsordninger og boligpolitikk og hjelpemidler.
Samtidig har det vært plass til folk og hverdagsliv: Årsrapporter og glimt fra nemndenes arbeid og fra innsamlinger, sommerutflukter og julefester rundt om i landet. Flere forfattere og diktere har bidratt med noveller og essays, både med eksklusivt og allerede publisert materiale, blant andre Johan Falkberget, Tarjei Vesaas og Alf Prøysen. Det var særlig i de mer påkostede julenumrene at kjente forfattere bidro. Disse heftene ble trykket i større opplag og solgt til inntekt for saken.
Historier om mennesker, nyvinninger og prosjekter har hatt sin selvfølgelige plass. Som «Hvordan vanføre kommer frem i 1926», der leserne ble kjent med Nils Flydal som syklet med «motordrevet invalidesykkel gjennem Skandinavia».
Man har kunnet lese om Helen Keller og Florence Nightingale, og smått og stort som «Varemessens betydning også for vanføre», «Fest på Sophies Minde» og «Plantegranskning på Karmøy», «Referat frå hagefesten hos Kjellesvik», om Australias omsorg for krigsinvalidene og om «Arbeidshjem for vanføre.»
Bladet har formidlet reisebrev fra inn- og utland og» og tre jenters stiler om «Hvordan det gikk til at jeg kom til Sophies Minde, opprinnelig skrevet til opptaksprøven for «aftenskolen» ved Sophies Minde.
Det har vært referater fra «Vanførearbeidet rundt om i landet» og artikler om kamp mot poliomyelitt, bursdagshilsener og nekrologer, gaveopplysninger og årsmeldinger og lotteri, og saker om tilgjengelige boliger, biler for funksjonshemmede og kampen mot trafikkulykker.
Spalter har forsvunnet og nye har kommet til. Bladet har hatt brevveksling, kontaktspalte og barnespalte og spalte for tekniske hjelpemidler. Blant annet.
Etikk og ansvar
Mars 2002 er en milepæl i Handikapnytts historie. Fra da av er bladet redigert etter Redaktørplakaten, en erklæring om redaktørens uavhengighet, plikter og ansvar:
«Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten og må forplikte seg på eiers utgivergrunnlag og arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formålsbestemmelser. Innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger. Verken offentlige myndigheter, eiere, kommersielle aktører eller noen annen interessegruppe kan gripe inn i denne friheten.»
Dette innebærer at Handikapnytt redigeres etter de samme etiske retningslinjene og de samme prinsippene om redaksjonell uavhengighet som alle andre redaktørstyrte medier i Norge. Eier og utgiver er fremdeles Norges Handikapforbund, men verken forbundsledere eller generalsekretærer har kunnet gripe inn i redaktørens løpende vurderinger og prioriteringer.
Inn i en digital tid
Fra 2013 har alle med interesse for funkisfeltet kunnet holde seg oppdatert på handikapnytt.no, som framstår mer som en løpende nyhetsavis enn magasinet du nå leser.
I dag kommer det trykte magasinet Handikapnytt ut seks ganger i året og har et opplag på 12 701, som fordeles på medlemmer i Norges Handikapforbund, fagmiljøer, beslutningstakere og andre interesserte.
Mediene er i konstant utvikling, så også Handikapnytt. De neste sidene med glimt fra bladets lange liv, er et synlig bevis for det.
Målet i dag er like fullt det samme som det alltid har vært: Handikapnytts redaksjonelle linje skal bygge opp under NHFs arbeid for et samfunn for alle, der ingen utestenges eller diskrimineres. Handikapnytt skal drive uavhengig, vesentlig, engasjerende og kritisk journalistikk om temaer som angår funksjonshemmedes liv og levekår.
Velkommen til 100 år med handikaphistorie i bladformat.Vår historie
?#01
1923
Solglimts oppgave
«Kan dette lille blad makte å kaste næstekjærlighetens solglimt inn i hjerter og hjem til - om enn bare - en liten del av vårt lands vanføre, vil bladets opgave være nådd.
Det er i dypeste forstand en både human, social og kulturel opgave, at disse hjem får kjennskap til det arbeide og de byggende krefter som er i gang i vort land for å hjelpe disse tungt rammede frem til en lysere tilværelse og mest mulig selvstendighet.
(...) «Det er ikke «Solglimt»s opgave å stille «program». Bladet vil bare såvidt mulig være et talerør for alle der har interesse for saken, så vel friske som vanføre.
Og just fordi saken nu står foran en stor nyorientering - fordi der nu er håp om at vanføresaken kan nå frem til den samfundsretslige stilling som de blinde og døve heldigvis har hatt i årtiere, nemlig lovfestet særutdannelse, derfor er det nettop nu tiden også for oss vanføre selv å forsøke legge vårt fremdtidige livsvirke således an, at den særhjelp man får kan komme både samfundet og den enkelte mest mulig til gode.» Utgiveren
Nyt om saken #01
1923
Socialdepartementet har i høst opnevnt et utvalg av sakkyndige til utredning av spørsmålet om den beste ordning av hjelp til vanføres lægebehandling, utdannelse og erhverv til størst mulig selvhjulpenhet. Følgende herrer er valgt:
Byråchef Oftenes, formann, dr. P.V. Bülow-Hansen, stortingsm. skoledirektør Iv.Rummelhoff.» (...) Toralf Sandvik
#02
1923
Kjære Solglimt
Tak, tak at du kom. Længe har vi ønsket dit komme - du som skal være vor talsmand, gjøre vor sak mere kjendt vidt om land. (...)» Ellen Dahl#01
1923
Solglimts oppgave
«Kan dette lille blad makte å kaste næstekjærlighetens solglimt inn i hjerter og hjem til - om enn bare - en liten del av vårt lands vanføre, vil bladets opgave være nådd.
Det er i dypeste forstand en både human, social og kulturel opgave, at disse hjem får kjennskap til det arbeide og de byggende krefter som er i gang i vort land for å hjelpe disse tungt rammede frem til en lysere tilværelse og mest mulig selvstendighet.
(...) «Det er ikke «Solglimt»s opgave å stille «program». Bladet vil bare såvidt mulig være et talerør for alle der har interesse for saken, så vel friske som vanføre.
Og just fordi saken nu står foran en stor nyorientering - fordi der nu er håp om at vanføresaken kan nå frem til den samfundsretslige stilling som de blinde og døve heldigvis har hatt i årtiere, nemlig lovfestet særutdannelse, derfor er det nettop nu tiden også for oss vanføre selv å forsøke legge vårt fremdtidige livsvirke således an, at den særhjelp man får kan komme både samfundet og den enkelte mest mulig til gode.» Utgiveren
Nyt om saken #01
1923
Socialdepartementet har i høst opnevnt et utvalg av sakkyndige til utredning av spørsmålet om den beste ordning av hjelp til vanføres lægebehandling, utdannelse og erhverv til størst mulig selvhjulpenhet. Følgende herrer er valgt:
Byråchef Oftenes, formann, dr. P.V. Bülow-Hansen, stortingsm. skoledirektør Iv.Rummelhoff.» (...) Toralf Sandvik
#02
1923
Kjære Solglimt
Tak, tak at du kom. Længe har vi ønsket dit komme - du som skal være vor talsmand, gjøre vor sak mere kjendt vidt om land. (...)» Ellen Dahl #07
1924
Vanføre-Utvalgets innstilling foreligger ferdig
Det gleder oss å kunne meddele av Utvalgets arbeide nu foreligger ferdigtrykt; - et skrift på 100 tospaltede sider. Solglimt nr. 8 vil som bilag ha en brosjyre med utdrag av dette arbeide, derfor skal det ikke bli nermere omtalt her.
#04
1924
Hvad har vært den største hindring for vanføresaken i vårt land? - Skal tro ikke den verste hindring har vært, at saken hittil har savnet sin organisasjon, sin indre enhetsorganisme, der kunde utrede sakens enkelte punkter, stikke ut linjene og planlegge ett landsarbeide?
#06
1923
Vanføres åndsutvikling
(...) «Den i aug. 1922 avdøde svenske uførevenn, professor K. A. Walter, uttalte i en avhandling: De vanføres åndsevner står over det almindelige, da vanførheten
Gå til medietLenge het bladet Solglimt. Det ble grunnlagt av pioneren Toralf Sandvik, og kan trygt sies å være en milepæl i funksjonshemmedes historie i Norge. Redaktør Sandvik, som selv var sterkt bevegelseshemmet grunnet poliomyelitt, hadde lenge sett hvilken funksjon et blad som satte søkelys på funksjonshemmedes situasjon kunne ha.
Sandvik var overbevist om at kunnskap og debatt ville skape engasjement og fellesskapsfølelse som ville gagne funksjonshemmedes sak.
Først blad - så organisasjon
Han fikk rett. Solglimt skulle føre til opprettelsen av de første vanførelagene, som det den gang ble kalt. Og deretter, i 1931, dannelsen av en felles organisasjon for disse, nemlig Norges Vanførelag, som i 1974 skiftet navn til Norges Handikapforbund.
Redaktøren selv ga sine inspiratorer, Agnes og Nanna Fleischer, mye av æren for at han torde å sette i gang med prosjektet. Søstrene Fleischer hadde i 1892 startet «Frøknerne Fleischers private arbeidsskole for vanføre i Kristiania», der også Sandvik hadde vært elev.
«Jeg «skammer» mig ikke længer ved å si, at jeg selv er en av de meget vanføre. Uten det hadde jeg ikke vovet dette bladforsøk», skrev redaktøren i første utgave av Solglimt.
Håp om bedre tider
Sandvik pekte på at det var 30 år siden denne skolen - og med den arbeidet for funksjonshemmedes levekår og rettigheter - startet opp i Norge. Det hadde vært en «en seig strid» for å vinne rom for mennesker med funksjonsnedsettelse «i den offentlige samfundsforsorg», og det vesentlige var fremdeles ikke på plass. Samtidig så han en utvikling som ga godt håp for framtiden.
Men hittil hadde funksjonshemmede stått utenfor kampen som gjaldt dem selv, vurderte Sandvik, og konkluderte:
«Det er ikke viljen som har manglet, men det organet der skulde bære bud, og organisasjonen der skulde gi den vanføre platformen, hvorfra han skulde tale «vår sak».»
Men funksjonshemmedes krav om å være med og påvirke saken selv helt konkret, var de siste årene blitt stadig tydeligere. Derfor var det også tatt skritt for å organisere funksjonshemmede og støttespillere lokalt, både på Østlandet, Vestlandet, Sørlandet, i Trøndelag og Nord-Norge, skrev Sandvik.
Fra 1000 til 4000
Agnes Fleischer, som Sandvik omtaler som en banebryter for funksjonshemmedes sak i landet, hadde selv en funksjonsnedsettelse. Hun inspirerte elevene både gjennom samtaler og brev, og oppfordret dem varmt til å kjempe for saken.
«Hun så med forventning frem imot den dag, da saken kunde få sitt eget blad, og vi vanføre kunde møte i fylking skulder ved skulder med våre venner. Når jeg nu, efter så mange år, endelig har fundet anledning til et forsøk med å sette bladtanken ut i livet, skjer det i takknemmelig erindring om alle de gode og livsfriske tanker frk. Agnes Fleischer plantet i sine elevers sjeler», skrev Sandvik.
Med dette var Sandvik i gang. Fra prøvenummeret, nummer 1, ble Solglimt - blad for norsk vanføresak - utgitt en gang i måneden fra Volda på Sunnmøre til en pris av 2 kroner per år. Opplaget var på 1000 eksemplarer. I løpet av første kvartal hadde bladet 800 abonnenter. Innen utgangen av året var det 2000 abonnenter, det andre året 3000 og i fjerde året 4000, et tall som ble liggende stabilt i mange år.
Fra 1933 overlot redaktør Toralf Sandvik utgiveransvaret til Norges Vanførelag (senere Norges Handikapforbund). I den anledning konstaterte han i julenummeret i 1932:
«Når en sak skal fremmes, blir det oftest dannet organisasjon og denne starter senere sitt blad. Solglimt gikk den motsatte vei. Bladet blev startet for derved å få organisere våre vanføre.» (...) «Og nu fra nyåret 1933 er «Solglimt» landslagets eie, og har Norges Vanførelag som bladets utgiver, men fortsetter med samme bladstyrer som før.» Toralf Sandvik overlot redaktørstolen til Bjarne Sunde i 1938, men fortsatte å arbeide i bladet fram til sin død i 1940. Sunde fortsatte helt til 1969.
Stort og smått
Bladet har dekket funkisfeltet, satt dagsorden og vært debattarena. Spaltene har vært fylt med politikk og samfunnsaktualitet: utdanning, lovarbeid og velferdsordninger og boligpolitikk og hjelpemidler.
Samtidig har det vært plass til folk og hverdagsliv: Årsrapporter og glimt fra nemndenes arbeid og fra innsamlinger, sommerutflukter og julefester rundt om i landet. Flere forfattere og diktere har bidratt med noveller og essays, både med eksklusivt og allerede publisert materiale, blant andre Johan Falkberget, Tarjei Vesaas og Alf Prøysen. Det var særlig i de mer påkostede julenumrene at kjente forfattere bidro. Disse heftene ble trykket i større opplag og solgt til inntekt for saken.
Historier om mennesker, nyvinninger og prosjekter har hatt sin selvfølgelige plass. Som «Hvordan vanføre kommer frem i 1926», der leserne ble kjent med Nils Flydal som syklet med «motordrevet invalidesykkel gjennem Skandinavia».
Man har kunnet lese om Helen Keller og Florence Nightingale, og smått og stort som «Varemessens betydning også for vanføre», «Fest på Sophies Minde» og «Plantegranskning på Karmøy», «Referat frå hagefesten hos Kjellesvik», om Australias omsorg for krigsinvalidene og om «Arbeidshjem for vanføre.»
Bladet har formidlet reisebrev fra inn- og utland og» og tre jenters stiler om «Hvordan det gikk til at jeg kom til Sophies Minde, opprinnelig skrevet til opptaksprøven for «aftenskolen» ved Sophies Minde.
Det har vært referater fra «Vanførearbeidet rundt om i landet» og artikler om kamp mot poliomyelitt, bursdagshilsener og nekrologer, gaveopplysninger og årsmeldinger og lotteri, og saker om tilgjengelige boliger, biler for funksjonshemmede og kampen mot trafikkulykker.
Spalter har forsvunnet og nye har kommet til. Bladet har hatt brevveksling, kontaktspalte og barnespalte og spalte for tekniske hjelpemidler. Blant annet.
Etikk og ansvar
Mars 2002 er en milepæl i Handikapnytts historie. Fra da av er bladet redigert etter Redaktørplakaten, en erklæring om redaktørens uavhengighet, plikter og ansvar:
«Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten og må forplikte seg på eiers utgivergrunnlag og arbeide i tråd med mediets grunnsyn og formålsbestemmelser. Innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger. Verken offentlige myndigheter, eiere, kommersielle aktører eller noen annen interessegruppe kan gripe inn i denne friheten.»
Dette innebærer at Handikapnytt redigeres etter de samme etiske retningslinjene og de samme prinsippene om redaksjonell uavhengighet som alle andre redaktørstyrte medier i Norge. Eier og utgiver er fremdeles Norges Handikapforbund, men verken forbundsledere eller generalsekretærer har kunnet gripe inn i redaktørens løpende vurderinger og prioriteringer.
Inn i en digital tid
Fra 2013 har alle med interesse for funkisfeltet kunnet holde seg oppdatert på handikapnytt.no, som framstår mer som en løpende nyhetsavis enn magasinet du nå leser.
I dag kommer det trykte magasinet Handikapnytt ut seks ganger i året og har et opplag på 12 701, som fordeles på medlemmer i Norges Handikapforbund, fagmiljøer, beslutningstakere og andre interesserte.
Mediene er i konstant utvikling, så også Handikapnytt. De neste sidene med glimt fra bladets lange liv, er et synlig bevis for det.
Målet i dag er like fullt det samme som det alltid har vært: Handikapnytts redaksjonelle linje skal bygge opp under NHFs arbeid for et samfunn for alle, der ingen utestenges eller diskrimineres. Handikapnytt skal drive uavhengig, vesentlig, engasjerende og kritisk journalistikk om temaer som angår funksjonshemmedes liv og levekår.
Velkommen til 100 år med handikaphistorie i bladformat.Vår historie
?#01
1923
Solglimts oppgave
«Kan dette lille blad makte å kaste næstekjærlighetens solglimt inn i hjerter og hjem til - om enn bare - en liten del av vårt lands vanføre, vil bladets opgave være nådd.
Det er i dypeste forstand en både human, social og kulturel opgave, at disse hjem får kjennskap til det arbeide og de byggende krefter som er i gang i vort land for å hjelpe disse tungt rammede frem til en lysere tilværelse og mest mulig selvstendighet.
(...) «Det er ikke «Solglimt»s opgave å stille «program». Bladet vil bare såvidt mulig være et talerør for alle der har interesse for saken, så vel friske som vanføre.
Og just fordi saken nu står foran en stor nyorientering - fordi der nu er håp om at vanføresaken kan nå frem til den samfundsretslige stilling som de blinde og døve heldigvis har hatt i årtiere, nemlig lovfestet særutdannelse, derfor er det nettop nu tiden også for oss vanføre selv å forsøke legge vårt fremdtidige livsvirke således an, at den særhjelp man får kan komme både samfundet og den enkelte mest mulig til gode.» Utgiveren
Nyt om saken #01
1923
Socialdepartementet har i høst opnevnt et utvalg av sakkyndige til utredning av spørsmålet om den beste ordning av hjelp til vanføres lægebehandling, utdannelse og erhverv til størst mulig selvhjulpenhet. Følgende herrer er valgt:
Byråchef Oftenes, formann, dr. P.V. Bülow-Hansen, stortingsm. skoledirektør Iv.Rummelhoff.» (...) Toralf Sandvik
#02
1923
Kjære Solglimt
Tak, tak at du kom. Længe har vi ønsket dit komme - du som skal være vor talsmand, gjøre vor sak mere kjendt vidt om land. (...)» Ellen Dahl#01
1923
Solglimts oppgave
«Kan dette lille blad makte å kaste næstekjærlighetens solglimt inn i hjerter og hjem til - om enn bare - en liten del av vårt lands vanføre, vil bladets opgave være nådd.
Det er i dypeste forstand en både human, social og kulturel opgave, at disse hjem får kjennskap til det arbeide og de byggende krefter som er i gang i vort land for å hjelpe disse tungt rammede frem til en lysere tilværelse og mest mulig selvstendighet.
(...) «Det er ikke «Solglimt»s opgave å stille «program». Bladet vil bare såvidt mulig være et talerør for alle der har interesse for saken, så vel friske som vanføre.
Og just fordi saken nu står foran en stor nyorientering - fordi der nu er håp om at vanføresaken kan nå frem til den samfundsretslige stilling som de blinde og døve heldigvis har hatt i årtiere, nemlig lovfestet særutdannelse, derfor er det nettop nu tiden også for oss vanføre selv å forsøke legge vårt fremdtidige livsvirke således an, at den særhjelp man får kan komme både samfundet og den enkelte mest mulig til gode.» Utgiveren
Nyt om saken #01
1923
Socialdepartementet har i høst opnevnt et utvalg av sakkyndige til utredning av spørsmålet om den beste ordning av hjelp til vanføres lægebehandling, utdannelse og erhverv til størst mulig selvhjulpenhet. Følgende herrer er valgt:
Byråchef Oftenes, formann, dr. P.V. Bülow-Hansen, stortingsm. skoledirektør Iv.Rummelhoff.» (...) Toralf Sandvik
#02
1923
Kjære Solglimt
Tak, tak at du kom. Længe har vi ønsket dit komme - du som skal være vor talsmand, gjøre vor sak mere kjendt vidt om land. (...)» Ellen Dahl #07
1924
Vanføre-Utvalgets innstilling foreligger ferdig
Det gleder oss å kunne meddele av Utvalgets arbeide nu foreligger ferdigtrykt; - et skrift på 100 tospaltede sider. Solglimt nr. 8 vil som bilag ha en brosjyre med utdrag av dette arbeide, derfor skal det ikke bli nermere omtalt her.
#04
1924
Hvad har vært den største hindring for vanføresaken i vårt land? - Skal tro ikke den verste hindring har vært, at saken hittil har savnet sin organisasjon, sin indre enhetsorganisme, der kunde utrede sakens enkelte punkter, stikke ut linjene og planlegge ett landsarbeide?
#06
1923
Vanføres åndsutvikling
(...) «Den i aug. 1922 avdøde svenske uførevenn, professor K. A. Walter, uttalte i en avhandling: De vanføres åndsevner står over det almindelige, da vanførheten
