Magma
14.10.2026
Bransjens omdømme har vært farget av halvberusa folk, svartpeng, søppel og kaos, det vi holder på med, er noe ganske annet, sier Bjarne Brøndbo.
Vi møter ham utenfor Bil1Din sine lokaler på toppen av Røyken Industripark i Asker. I de svingete bakkene oppover lia må man passere endeløse rekker med nybiler, direkte importert fra Kina, Frankrike og Tyskland.
Hos Bil1Din ser det ganske annerledes ut. Mange av bilene har fått skikkelig juling. Knuste ruter, utløste airbags og fronter til det ugjenkjennelige, men de ligger ikke i en haug klar for kverna. Her skal ikke bilene presses, men demonteres.
På vei inn i de splitter nye lokalene hilser Brøndbo på alle han møter, ingen blir oversett. Han åpner en dør. Foran oss er taket på fabrikken fylt med solcellepaneler.
Vi produserer 500 000 kWh i året selv, resten av energien henter vi fra bergvarmen. Det vi produserer, går i netto nullutslipp, forteller Brøndbo tydelig stolt.
På et møterom med panoramautsikt over Askers dype skoger og Oslofjorden legger Brøndbo hendene på bordet:
Folk tror jeg er musikkinteressert, men det stemmer ikke. Det jeg elsker, er bildemontering, sier mannen som mange kjenner best som frontfigur i DDE.
Fra Murmansk til Manhattan I 1975 startet faren, Arne Brøndbo jr., et tradisjonelt bilopphuggeri i Namdalen i Trøndelag. Den gangen var bransjen i stor grad forbundet med «cowboyer og søppel», forteller Brøndbo. I 1977 ble vrakpanten innført, som ga folk et økonomisk insentiv til å levere inn gamle biler fremfor å dumpe dem i sjøen eller sette dem bak en låve. Det ga bedre markedsgrunnlag for opphuggeriet.
For Brøndbo selv startet reisen i farens bedrift som en sommerjobb, der han skrudde bilene fra hverandre. I 1988 tok han og samboeren
Lise Greftegref over driften. Ved siden av spilte han i band, og på midten av 1990-tallet tok musikkarrieren fullstendig av. Som vokalist i et av Norges mest populære band var han hjemme kun et par dager i uka og hadde liten tid igjen til familiebedriften.
Det bar selskapet selvfølgelig preg av, og det gikk heller ikke særlig bra å få inn andre daglige ledere. Det er vanskelig å forstå den butikken her uten å ha vært med på hele greia. For det er så komplekst.
I 2011 tok han og Greftegref den vanskelige samtalen. Enten var det kroken på døra, eller så måtte Brøndbo selv ta rollen som daglig leder. De gikk for
Gå til medietHos Bil1Din ser det ganske annerledes ut. Mange av bilene har fått skikkelig juling. Knuste ruter, utløste airbags og fronter til det ugjenkjennelige, men de ligger ikke i en haug klar for kverna. Her skal ikke bilene presses, men demonteres.
På vei inn i de splitter nye lokalene hilser Brøndbo på alle han møter, ingen blir oversett. Han åpner en dør. Foran oss er taket på fabrikken fylt med solcellepaneler.
Vi produserer 500 000 kWh i året selv, resten av energien henter vi fra bergvarmen. Det vi produserer, går i netto nullutslipp, forteller Brøndbo tydelig stolt.
På et møterom med panoramautsikt over Askers dype skoger og Oslofjorden legger Brøndbo hendene på bordet:
Folk tror jeg er musikkinteressert, men det stemmer ikke. Det jeg elsker, er bildemontering, sier mannen som mange kjenner best som frontfigur i DDE.
Fra Murmansk til Manhattan I 1975 startet faren, Arne Brøndbo jr., et tradisjonelt bilopphuggeri i Namdalen i Trøndelag. Den gangen var bransjen i stor grad forbundet med «cowboyer og søppel», forteller Brøndbo. I 1977 ble vrakpanten innført, som ga folk et økonomisk insentiv til å levere inn gamle biler fremfor å dumpe dem i sjøen eller sette dem bak en låve. Det ga bedre markedsgrunnlag for opphuggeriet.
For Brøndbo selv startet reisen i farens bedrift som en sommerjobb, der han skrudde bilene fra hverandre. I 1988 tok han og samboeren
Lise Greftegref over driften. Ved siden av spilte han i band, og på midten av 1990-tallet tok musikkarrieren fullstendig av. Som vokalist i et av Norges mest populære band var han hjemme kun et par dager i uka og hadde liten tid igjen til familiebedriften.
Det bar selskapet selvfølgelig preg av, og det gikk heller ikke særlig bra å få inn andre daglige ledere. Det er vanskelig å forstå den butikken her uten å ha vært med på hele greia. For det er så komplekst.
I 2011 tok han og Greftegref den vanskelige samtalen. Enten var det kroken på døra, eller så måtte Brøndbo selv ta rollen som daglig leder. De gikk for
