Espen Johnsen, professor i kunsthistorie ved Universitet i Oslo, står i vestibylen i Hydro-bygget ved Solli plass helt vest i Oslo sentrum. Hans monografi «Erling Viksjø - Eksperimenter i form og betong» er nylig kommet ut, og det er en grunn til at vi møter kunsthistorikeren nettopp her.
- Dette er et markant rom, i et viktig bygg, som sammen med parken rundt er et sted hvor Viksjø lykkes på sitt beste, sier Johnsen.
Skogbunn i betongen
Hydrobygget og den tilgrensende Hydroparken ble planlagt fra 1955, og sto ferdig i 1960-63. Et sted å oppsøke for å forstå den modne arkitekten og kunstneren Erling Viksjø (1910-1971), forklarer Johnsen.
Her finner vi idealet om «syntetiseringen» av kunstartene, der arkitekten spiller en viktig rolle i å skape en meningsfull helhet. Et ideal hentet fra avantgardekunsten på 1950-tallet. En viktig inspirasjon for Viksjø for denne tenkningen skal ha vært Unesco-bygget i Paris (1953-58) av den Ungarn-fødte modernisten Marcel Breuer.
- Her ser vi hvordan Viksjø fortsetter ideen fra Regjeringsbygningen om å syntetisere kunstartene. Som i Unesco-bygget finner vi kraftige skråstilte pilarer, som gir en egen, skulpturell form. Viksjø tenker ofte bygningen som en skulptur, men han tenker også skulpturelle elementer i form av søyler som her i vestibylen.
I Hydro-bygget finner vi også naturbetongen han utviklet med sivilingeniøren Sverre Jystad og kunst av Jakob Weidemann integrert i betongen både inne og ute.


































































































