Fagpressenytt

Vi bruker å så i raigras og kløver i beitene om våren rett etter snøen har dratt, om de ikke er for dårlige høsten før. I år prøvde vi oss med hundegras på halve arealet til melkekyrne. Dette forhatte graset fra 80-tallet, som var så enormt tungt og langt å fordele i siloen. Og som gjorde at siloen dagen etter hadde krympet dit vi var dagen før. Siloleggingen føltes som den aldri tok slutt. Jeg hadde forbannet hundegresset så mye at jeg aldri trodde jeg kom til å bestille frø.

Det regna og regna
Da jeg skulle beitepusse første gangen i vår måtte jeg avbryte. Det var så tykt gress at her måtte beitetrykket økes i stedet for. Så kom regnet, og det regna og regna... Enga klarte ikke ta unna. Kyrne måtte holdes inne. Vi tok 1. slåtten nesten tre uker senere enn vanlig. Ikke alt vi kom utpå, for myrjorda var uframkommelig. 2. slåtten ble tatt nesten en måned senere enn forventa.

Lykken er NRF på beite
Største lykken i verden for meg er Norsk Rødt Fe på beite. Disse vakre dyrenes evne til å pleie kulturlandskapet og gi omgivelsene sitt særpreg er noe av det jeg digger med dem. Lidenskapen for kyr kom vel fra far min. Han var det de omtalte som krøtterkar, det vil si en som hadde lag med dyr og kunne håndtere de med den st�