Fontene forskning
14.12.2023
En eks-rusmisbruker tar « snart telefonen» er overskriften på en ung influensers offentlige bekjennelser på NRKs hjemmeside mars 2021.
Og artikkelen fortsetter: «Leandra Valencia (23) vet mye om hvordan det føles å ikke komme gjennom dagen uten rus. Nå ønsker hun å være åpen for å hjelpe andre unge i samme situasjon». «Jeg tror ærlighet kan redde liv», sier Leandra (Tinmannsvik, 2021). Valencia (2021) har delt sin bedringshistorie på YouTube, og videoen promoveres nå av NRK. På YouTube har hun detaljert fortalt om egne utfordringer før, under og etter en periode preget av avhengighet av alkohol og andre psykoaktive substanser. Per mai 2023 har denne videoen oppnådd mer enn 52.000 visninger. Valencia sin fortelling er langt fra unik; den kunne enkelt ha blitt forvekslet med en rekke andre fortellinger om rus, avhengighet, behandling, selvhjelpsgrupper og tilfriskning som vi stadig møter i sosiale medier, i media, i podkaster og i faglitteratur, så vel som på faglige konferanser. Spørsmålet her er, med utgangspunkt i Valencias bedringshistorie: Redder den liv?
Filmen om Christiane F. For godt voksne vil det tyske dokudramaet fra 1981 «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo» fremstå som et ikonisk verk (Edel, 1981). Filmen inngikk den gangen som et element i en bredere rusforebyggende innsats, og ble vist både på kino og i skoleundervisning og etter hvert eksportert til utlandet. I filmen følger vi Christiane F. sine prøvelser i en dysfunksjonell familie, vi bevitner hennes eksperimentering med rusmidler, hennes vei inn i avhengighet, sosial marginalisering, prostitusjon og kriminalitet. Verket kulminerer med en visjon av Christianes nå rusfrie tilværelse i idylliske omgivelser, rik på håp og optimisme. På denne måten danner filmens narrativ en prototype for bedringshistorier, hvor fortiden fremstilles som et dystopisk mareritt opp imot rusbehandlingens vendepunkt mot en lys og lykkelig framtid. Men til tross for målsettingen om å avskrekke ungdom fra narkotikabruk, oppnådde filmen en uventet og motsatt effekt. Jan-Erik Tørres (2017) beskriver sine erfaringer med boken bak filmen:
«Vi ble gjennom denne boken presentert for skremselsbilder og konsekvenser, og vi kunne nå bare takke oss selv dersom vi var så dumme å prøve narkotika! [....] Jeg, og stort sett alle jeg har snakket med dette om og som endte som rusavhengige, reagerte på samme måte. Vi oppfattet ikke dette som skremmende, men tvert imot spennende og tiltrekkende. Blant annet fordi vi kunne kjenne oss igjen i mye av det bakenforliggende».
Herman Kolitzus (1989) beskriver hvordan lokale rusbehandlingsenheter i Berlin i 1980-årene registrerte hvordan ungdom anvendte filmen som et slags manus for sine første forsøk med illegale stoffer, og hvordan unge jenter fra landlige strøk kom til Berlin med ønsker om å spille Christiane F. Formidling av detaljrike rushistorier kan paradoksalt nok virke motiverende og stimulerende på individer som allerede befinner seg i utfordrende livssituasjoner. Den amerikanske organisasjonen SAMSHA (The Substance Abuse and Mental Health Services Administration) har derfor lenge advart mot å bruke slike metoder som forebygging (Springfield, 2015). Ungdom som ikke er i fare for å utvikle sosiale
Les opprinnelig artikkelFilmen om Christiane F. For godt voksne vil det tyske dokudramaet fra 1981 «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo» fremstå som et ikonisk verk (Edel, 1981). Filmen inngikk den gangen som et element i en bredere rusforebyggende innsats, og ble vist både på kino og i skoleundervisning og etter hvert eksportert til utlandet. I filmen følger vi Christiane F. sine prøvelser i en dysfunksjonell familie, vi bevitner hennes eksperimentering med rusmidler, hennes vei inn i avhengighet, sosial marginalisering, prostitusjon og kriminalitet. Verket kulminerer med en visjon av Christianes nå rusfrie tilværelse i idylliske omgivelser, rik på håp og optimisme. På denne måten danner filmens narrativ en prototype for bedringshistorier, hvor fortiden fremstilles som et dystopisk mareritt opp imot rusbehandlingens vendepunkt mot en lys og lykkelig framtid. Men til tross for målsettingen om å avskrekke ungdom fra narkotikabruk, oppnådde filmen en uventet og motsatt effekt. Jan-Erik Tørres (2017) beskriver sine erfaringer med boken bak filmen:
«Vi ble gjennom denne boken presentert for skremselsbilder og konsekvenser, og vi kunne nå bare takke oss selv dersom vi var så dumme å prøve narkotika! [....] Jeg, og stort sett alle jeg har snakket med dette om og som endte som rusavhengige, reagerte på samme måte. Vi oppfattet ikke dette som skremmende, men tvert imot spennende og tiltrekkende. Blant annet fordi vi kunne kjenne oss igjen i mye av det bakenforliggende».
Herman Kolitzus (1989) beskriver hvordan lokale rusbehandlingsenheter i Berlin i 1980-årene registrerte hvordan ungdom anvendte filmen som et slags manus for sine første forsøk med illegale stoffer, og hvordan unge jenter fra landlige strøk kom til Berlin med ønsker om å spille Christiane F. Formidling av detaljrike rushistorier kan paradoksalt nok virke motiverende og stimulerende på individer som allerede befinner seg i utfordrende livssituasjoner. Den amerikanske organisasjonen SAMSHA (The Substance Abuse and Mental Health Services Administration) har derfor lenge advart mot å bruke slike metoder som forebygging (Springfield, 2015). Ungdom som ikke er i fare for å utvikle sosiale