Sosiale medier kan gi viktig kunnskap og løfte fram stemmer som ellers ikke kommer fram i samfunnsdebatten. Men kan forskere hente for eksempel ytringer fra åpne diskusjonsgrupper på Facebook uten samtykke? Hva er den rette framgangsmåten når det gjelder å informere om pågående forskning på internett, og hvordan kan forskeren sikre at de man forsker på, ikke utsettes for skade?
Det er noen av spørsmålene barnevernforsker Edda Stang måtte stille seg. Hun har i sin doktorgrad undersøkt ytringer, diskusjoner og aktivitet i protestgrupper mot norsk barnevern på sosiale medier. Stang, som er universitetslektor ved OsloMet, mener temaet barnevern og sosiale medier er av stor samfunnsmessig betydning.
- Jeg har lenge vært opptatt av den offentlige samtalen om barnevern. Sosiale medier kan muliggjøre at flere stemmer kommer til orde og at flere typer erfaringer kommer fram, sier hun.
Privat i offentligheten
Stang gjorde seg en rekke forskningsetiske erfaringer i arbeidet med doktorgraden. Disse erfaringene beskriver hun i en artikkel i tidsskriftet Qualitative Social Work.
Hun planla å studere seks Facebook-grupper: fire av dem med norske medlemmer, og to internasjonalt rettet med engelsk som språk. Gruppene er store, med over 2500 medlemmer. De er også åpne, og hvem som helst kan gå inn på sidene deres og lese innleggene der.
I utgangspunktet kan alle som deltar i forskning forvente å bli informert, og i noen tilfeller kreves samtykke. Det gjøres imidlertid ofte unntak for offentlige ytringer, så lenge det ikke er risiko for at forskningen kan medføre skade.
På de ulike Facebook-gruppene om barnevern retter mange av innleggene seg mot offentligheten. Målet er ofte å påpeke feil i avgjørelser og svakheter i systemet. Men samtidig utveksles også personlige historier som kanskje ikke er ment for alle.
- Facebook-gruppene jeg studerte, er typiske for tilfeller der det er tvil om materialet man studerer er offentlig eller ikke, sier Stang.
Sårbare kritikere?
Denne tvilen gjør at det ikke er opplagt hvordan en forsker som ønsker å bruke dette materialet skal gå fram, spesielt når det gjelder å informere og å innhente samtykke.
Et annet viktig forskningsetisk hensyn er dessuten spørsmålet om sårbare grupper, som
