15 år har gått siden jeg skrev min første fagartikkel om bruk av moderne teknologi i barnehagelærerutdanningen. Med den (for noen) provoserende tittelen Førskolelærerutdanningens vei mot cyberspace (Haug 2000) argumenterte jeg for at informasjonsteknologi (IKT) burde få en tydelig plass i profesjonsutdanningen. Denne og andre tekster utover 2000-tallet viser stor optimisme hva gjelder teknologiens pedagogiske muligheter i utdanning og barnehage.
IKT, Internett og nettverk med god bredbåndskapasitet åpner for nye måter å lære på og gjør at vi ikke lenger behøver (bare) å basere oss på tekstlige medier, fysisk tilstedeværelse, formidling og overlevering av kunnskap fra lærer til student. Elektronisk samhandling mellom lærer og student og studenter imellom der tekst, lyd, bilde og videobaserte anvendelser er integrert, har et stort pedagogisk potensial (Haug 2000:57).
Hva kan vi så si om sektorens digitale tilstanden i 2016? Har utdanningen beveget seg, om enn ikke inn i cyberspace, så til steder hvor digitale medier og verktøy brukes på måter som beriker den pedagogiske virksomheten? Utdannes barnehagelærere med den nødvendige digitale profesjonskompetanse for å jobbe i dagens og framtidens barnehage?
Profesjonskompetanse
Betydningen av digital kompetanse har økt de siste årene (OECD 2012, 2013). Det nye årtusenet representerte starten på myndighetenes storstilte utbygging av et nasjonalt bredbåndsnett som innebærer rask oppkopling og båndbredde som forenkler opp- og nedlastning av medieinnhold. Tilgjengelige digitale verktøy som blir stadig enklere å bruke, har åpnet pedagogiske muligheter, både i utdanningsløpet og i pedagogisk arbeid med barn.
Også stadig yngre barn blir selvstendige brukere, blant annet gjennom nettbrett som håndteres med lette trykk på ikoner på skjermen (Haug & Jamissen 2015). YouTube-filmen om ettåringen som blir frustrert over at ukebladet ikke virker når hun prøver å sveipe på samme måte som hun gjør på iPaden (se videoklipp under dette avsnittet) er sett av 4,7 millioner. Småbarn lever i flere digitale univers når det kommer til variasjon i teknologi og tidsbruk (Gudmundsdottir & Hardersen 2012). Medialiseringen av samfunnet krever flere og mer sammensatte kompetanser, som visuell, multimodal, narrativ, kritisk, estetisk og kommunikativ, der alle inngår i mediekompetanse (Jæger 2012).
(Artikkelen fortsetter under videoklippet).
Profesjonsutøveren som skal kunne håndtere morgendagens barnehage må være digitalt kompetent. Profesjonsfaglig digital kompetanse er et begrep barnehagefolk må lære seg først som sist, sa Anne Ma Grønlie på Utdanningsdirektoratets fagkonferanse, 2014, som hadde implementering av kompetansestrategien for framtidens barnehage som hovedtema. Likevel oppgis manglende kompetanse blant personalet å være den faktoren som begrenser bruken av digitale verktøy i barnehagens pedagogiske arbeidet mest (Jacobsen, mfl. 2013).
Barnehagelærerens digitale kompetanse er nødvendig også for å unngå ukritisk bruk av digitale verktøy. Et nylig eksempel fra media er apper som regi-strerer hva barna gjør, og der den ansatte feeder foreldrene med informasjon gjennom dagen. Det er all grunn til å være kritisk til bruk av teknologi som dokumenterer for mye av det barnet sier og gjør, og som er på kolli
