Norsk Skogbruk
30.05.2018
Sikta trumfer bjørk, furu og gran i volumproduksjon i kyststrøkene. Er et forbud bærekraftig forvaltning av våre mest produktive arealer, spør forskerne i denne artikkelen.
Hvor mye vinner eller taper man produksjonsmessig på å anvende sitkagran kontra dunbjørk, vanlig gran eller furu i kyststrøk? Og hva sitter skogeier igjen med i rotnetto om man velger det ene eller andre? I flere miljøer råder det for tiden en sterk antipati mot sitkagran og flere har et ønske om å demonisere treslaget. En kunnskapsbasert forvaltning betinger at ulike sider av bruken synliggjøres og at man på rasjonelt vis klarer å avveie fordeler og ulemper.
TREG START
Sitkagran ble innført til Norge i 1872 fra vestkysten av Amerika, men det var en meget beskjeden bruk av treslaget frem til første verdenskrig. Dyrkningsutfordringene den første tiden var knyttet til at man forsøkte å anvende sørlige provenienser (Washington, Oregon, sørlige British Colombia) som i meget liten grad tålte et barskt norsk klima. Først etter at amtskogmester, senere skogforsøksleder ved Vestlandets forstlige forsøksstasjon (Vff), Anton Smitt, fikk knyttet kontakter for leveranse av frø gjennom sin reise til vestkysten av USA og Canada i 1914-1916, klarte man å få tak i herdig plantemateriale fra nordlige Britisk Columbia og sørlige Alaska, egnet for vestnorske forhold. Oscar Hagem ved Vff etablerte i perioden 1918 til 1922 proveniensforsøk med sikta, og resultatene var svært overbevisende. For norske kystforhold viste resultatene at man måtte anvende frø innsamlet nord for 54˚breddegrad. Lite tilgjengelig og dyrt frø førte til at bruken av treslaget likevel var svært beskjeden frem til 1950-tallet. I 1954 hadde man det første store frøår i sitkagran i Norge, og det ble da foretatt kongleinnsamling slik at man de påfølgende
Gå til medietTREG START
Sitkagran ble innført til Norge i 1872 fra vestkysten av Amerika, men det var en meget beskjeden bruk av treslaget frem til første verdenskrig. Dyrkningsutfordringene den første tiden var knyttet til at man forsøkte å anvende sørlige provenienser (Washington, Oregon, sørlige British Colombia) som i meget liten grad tålte et barskt norsk klima. Først etter at amtskogmester, senere skogforsøksleder ved Vestlandets forstlige forsøksstasjon (Vff), Anton Smitt, fikk knyttet kontakter for leveranse av frø gjennom sin reise til vestkysten av USA og Canada i 1914-1916, klarte man å få tak i herdig plantemateriale fra nordlige Britisk Columbia og sørlige Alaska, egnet for vestnorske forhold. Oscar Hagem ved Vff etablerte i perioden 1918 til 1922 proveniensforsøk med sikta, og resultatene var svært overbevisende. For norske kystforhold viste resultatene at man måtte anvende frø innsamlet nord for 54˚breddegrad. Lite tilgjengelig og dyrt frø førte til at bruken av treslaget likevel var svært beskjeden frem til 1950-tallet. I 1954 hadde man det første store frøår i sitkagran i Norge, og det ble da foretatt kongleinnsamling slik at man de påfølgende


































































































