Magasinet Forskningsetikk
07.12.2017
Slitasjegikt, dårlige tenner og et foster i kisten. Svenske forskere har avslørt hemmelighetene biskop Peder Winstrup tok med seg i graven. Også i Norge ligger en rekke mumier i kirkene.
Våren 2012 får museumsdirektør Per Karsten ved Historiska museet i Lund et brev. Det er en kopi av Fylkeskommunens beslutning om å tillate at Lunds Domkirke flytter en gammel kiste ut av krypten for å gravlegge den på kirkegården. Kirken trenger gravplassen til andre formål. I kisten ligger biskop Peder Winstrup.
En tilfeldighet vil ha det til at museets antikvar Andreas Manhag samme dag får se et bilde av en tidligere ukjent åpning av Winstrups kiste.
- Vi visste at kisten var blitt åpnet i 1833, men bildet viste at den ble åpnet på nytt en gang på 1920-tallet. Og liket så fortsatt ut til å være i bemerkelsesverdig god forfatning, forklarer Karsten.
I løpet av noen sekunder får han ideen til et nytt prosjekt: å undersøke biskopen mer enn 330 år etter hans død.
- 1600-tallets arbeidsnarkoman
Peder Winstrup var storkar i Lund. Da han døde i 1679, 74 år gammel, hadde han bak seg et mangslungent virke som biskop i Danmark og Sverige. Han var professor i fysikk og filosofi, forfatter, poet, papirprodusent, boktrykker og turistguide, for å nevne noe. I tillegg var han sentral som en av grunnleggerne av universitetet i Lund.
- Jeg kaller ham gjerne 1600-tallets arbeidsnarkoman, og et ekte renessansemenneske, sier Karsten.
Karstens idé var å undersøke Winstrup medisinsk. Om han var så vel bevart som bildet antydet, kunne han ha med seg spennende informasjon i graven om livet og døden på 1600-tallet. Hvorfor døde han? Hvorfor var levningene i så god forfatning?
- Kisten med Winstrup kunne være et medisinhistorisk arkiv. Vi fryktet at denne kunnskapen ville gå tapt om han ble begravet uten videre, sier Karsten.
Trøbbel med loven
Før prosjektet kan komme i gang, trenger forskerne godkjenning både fra Domkirken og Fylkeskommunen. Men aller først må det avgjøres om kirken i det hele tatt skal få anledning til å flytte og begrave kisten. Riksantikvarembetet og Fylkeskommunen behandler saken, og godtar etter hvert kirkens ønske om flytting. Forutsetningen er at selve ytterkisten skal bevares i Domkirkemuseets samlinger. Kisten er nemlig å anse som kirkelig inventar av høy kulturhistorisk verdi - hva som hender med innholdet, er derimot ikke et tema. I boken Peder Winstrup - Historier kring en 1600-tals mumie beskriver Karsten det absurde i dette:
«Hvordan kunne loven gi mulighet
Les opprinnelig artikkelEn tilfeldighet vil ha det til at museets antikvar Andreas Manhag samme dag får se et bilde av en tidligere ukjent åpning av Winstrups kiste.
- Vi visste at kisten var blitt åpnet i 1833, men bildet viste at den ble åpnet på nytt en gang på 1920-tallet. Og liket så fortsatt ut til å være i bemerkelsesverdig god forfatning, forklarer Karsten.
I løpet av noen sekunder får han ideen til et nytt prosjekt: å undersøke biskopen mer enn 330 år etter hans død.
- 1600-tallets arbeidsnarkoman
Peder Winstrup var storkar i Lund. Da han døde i 1679, 74 år gammel, hadde han bak seg et mangslungent virke som biskop i Danmark og Sverige. Han var professor i fysikk og filosofi, forfatter, poet, papirprodusent, boktrykker og turistguide, for å nevne noe. I tillegg var han sentral som en av grunnleggerne av universitetet i Lund.
- Jeg kaller ham gjerne 1600-tallets arbeidsnarkoman, og et ekte renessansemenneske, sier Karsten.
Karstens idé var å undersøke Winstrup medisinsk. Om han var så vel bevart som bildet antydet, kunne han ha med seg spennende informasjon i graven om livet og døden på 1600-tallet. Hvorfor døde han? Hvorfor var levningene i så god forfatning?
- Kisten med Winstrup kunne være et medisinhistorisk arkiv. Vi fryktet at denne kunnskapen ville gå tapt om han ble begravet uten videre, sier Karsten.
Trøbbel med loven
Før prosjektet kan komme i gang, trenger forskerne godkjenning både fra Domkirken og Fylkeskommunen. Men aller først må det avgjøres om kirken i det hele tatt skal få anledning til å flytte og begrave kisten. Riksantikvarembetet og Fylkeskommunen behandler saken, og godtar etter hvert kirkens ønske om flytting. Forutsetningen er at selve ytterkisten skal bevares i Domkirkemuseets samlinger. Kisten er nemlig å anse som kirkelig inventar av høy kulturhistorisk verdi - hva som hender med innholdet, er derimot ikke et tema. I boken Peder Winstrup - Historier kring en 1600-tals mumie beskriver Karsten det absurde i dette:
«Hvordan kunne loven gi mulighet
