Fjell og Vidde
20.04.2026
GOD DAG DU GAMLE KROK, SIGNE DAGEN. Det må jeg si, noe som deg har jeg vitterlig ikke sett før. Får jeg sette meg og ta en skive og en kopp kaffe?
Hva i all verden er du? Eller snarere hvem? Du virker i grunn ganske stillfaren og taus, så det blir vel helst til at je skal fortelja så du kan høre på.
Nylig leste jeg en bok om 33 norske trær og hva de har vært vitne til1, men du var vitterlig ikke å se blant dem?
Forfatteren kan umulig ha visst om deg, for da mener jeg du hadde fortjent både forsiden og plassen som midtsidetre. Hva har du vært vitne til? Bare tanken gjør meg smått svimmel. Bestemoren min hadde et dikt hun likte så godt, et som het Stå å vårrå tre2. De ordene kler deg; Stå å vårrå tre. En gang var jo du også bare en uanselig, frisk, lovende grønn spire. Hvor lenge har du egentlig stått og stått og stått her? Hvordan har det vært? Det er vel ikke mange som har vært forbi annet enn årstidene, vind, kulde, lys, mørke, tåke, varme, nedbør, frost, summende insekter, kvitrende fugler, en røy beitende på friske skudd, kanskje mår og en og annen elg, kanskje en hare. Og stillhet, det har det sikkert vært mye av. Den har jo naturligvis ikke gjort det, men du gir meg en fornemmelse av at tiden her har stått stille veldig, veldig lenge. Vel, om ikke stille, så i det minste uhyre langsom. Eller er det et vakuum akkurat her? For en aldeles overveldende ro det er. Der jeg stort sett befinner meg, når jeg ikke er steder som dette, føles det oftest motsatt; tiden raser av sted, den løper fra meg. Her kan jeg vanskelig tro at akkurat det noensinne har vært et problem. Likevel går tiden helt sikkert ubønnhørlig videre her også; år for år, årring på årring.
For noen år siden for 10 år siden flyttet jeg fra storbyen til et sted som heter Valdres. Naturriket Valdres, så jeg en gang på en plakat. Og det reklameres med tilnærmet urørt villmark. Men jeg vet ikke helt jeg. Jeg tror ikke folk flest lenger er innforstått med hva det virkelig betyr. Siden jeg bosatte meg, har jeg vært masse på tur i området. Jovisst er det noen godbiter. Men overalt hvor jeg ferdes, dukker
det opp: veier, hytter, kraftlinjer, hogst, hus, masseuttak, master, lys, lysløyper, industri og ulike former for inngrep.
Det er alltid noe. Jeg har lett etter denne tilnærmet urørte naturen, men den har vist seg vanskelig å finne. Naturriket synes marginalisert, fragmentert og perforert. Selv mørket har blitt mindre mørkt. Det flommer av lys, i alle retninger.
Midt på natten er himme
Gå til medietNylig leste jeg en bok om 33 norske trær og hva de har vært vitne til1, men du var vitterlig ikke å se blant dem?
Forfatteren kan umulig ha visst om deg, for da mener jeg du hadde fortjent både forsiden og plassen som midtsidetre. Hva har du vært vitne til? Bare tanken gjør meg smått svimmel. Bestemoren min hadde et dikt hun likte så godt, et som het Stå å vårrå tre2. De ordene kler deg; Stå å vårrå tre. En gang var jo du også bare en uanselig, frisk, lovende grønn spire. Hvor lenge har du egentlig stått og stått og stått her? Hvordan har det vært? Det er vel ikke mange som har vært forbi annet enn årstidene, vind, kulde, lys, mørke, tåke, varme, nedbør, frost, summende insekter, kvitrende fugler, en røy beitende på friske skudd, kanskje mår og en og annen elg, kanskje en hare. Og stillhet, det har det sikkert vært mye av. Den har jo naturligvis ikke gjort det, men du gir meg en fornemmelse av at tiden her har stått stille veldig, veldig lenge. Vel, om ikke stille, så i det minste uhyre langsom. Eller er det et vakuum akkurat her? For en aldeles overveldende ro det er. Der jeg stort sett befinner meg, når jeg ikke er steder som dette, føles det oftest motsatt; tiden raser av sted, den løper fra meg. Her kan jeg vanskelig tro at akkurat det noensinne har vært et problem. Likevel går tiden helt sikkert ubønnhørlig videre her også; år for år, årring på årring.
For noen år siden for 10 år siden flyttet jeg fra storbyen til et sted som heter Valdres. Naturriket Valdres, så jeg en gang på en plakat. Og det reklameres med tilnærmet urørt villmark. Men jeg vet ikke helt jeg. Jeg tror ikke folk flest lenger er innforstått med hva det virkelig betyr. Siden jeg bosatte meg, har jeg vært masse på tur i området. Jovisst er det noen godbiter. Men overalt hvor jeg ferdes, dukker
det opp: veier, hytter, kraftlinjer, hogst, hus, masseuttak, master, lys, lysløyper, industri og ulike former for inngrep.
Det er alltid noe. Jeg har lett etter denne tilnærmet urørte naturen, men den har vist seg vanskelig å finne. Naturriket synes marginalisert, fragmentert og perforert. Selv mørket har blitt mindre mørkt. Det flommer av lys, i alle retninger.
Midt på natten er himme
