Arkitektnytt
05.12.2017
Hvis bevaring skal ha en fremtid, må man finne en tredje vei, mener professor Erik Langdalen, og foreslår den eksperimentelle «bevaringsutvikleren». Janne Wilberg, byantikvar i Oslo, frykter at eksperimentell bevaring fører til historiske sitater og ikke reelt vern.
Hvis vi skal spå om fremtiden innen arkitekturfaget, så synes det sikkert at den i økende grad vil handle om fortiden. Det sies gjerne om våre bymiljø at 80 prosent av bygningsmassen allerede finnes. Det vil si at mye av det nye vil være en bearbeidelse av det gamle, enten i form av transformasjon eller annen form for bevaring.
Disse «andre» formene er det naturlig nok mange som er opptatt av, både blant vernemyndigheter og innen forskning og utdanning. Vernefaget trenger en Maradona, mener Erik Langdalen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Faget har behov for noen som kan drible seg gjennom fastlåste situasjoner mellom vernemyndigheter og utviklere. Han foreslår en ny utdannelse, «bevaringsutvikling», for å odle frem dyktige allroundere som skal forme vårt bygde miljø i fremtiden.
Janne Wilberg, byantikvar i Oslo, parerer me
Gå til medietDisse «andre» formene er det naturlig nok mange som er opptatt av, både blant vernemyndigheter og innen forskning og utdanning. Vernefaget trenger en Maradona, mener Erik Langdalen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Faget har behov for noen som kan drible seg gjennom fastlåste situasjoner mellom vernemyndigheter og utviklere. Han foreslår en ny utdannelse, «bevaringsutvikling», for å odle frem dyktige allroundere som skal forme vårt bygde miljø i fremtiden.
Janne Wilberg, byantikvar i Oslo, parerer me


































































































