Fagpressenytt

Det var Brit og andre i familien som først merket at det var noe som ikke stemte. Da Arne nærmet seg 50-årsalderen, begynte han å gi merkelige svar, han misforsto situasjoner og kunne komme hjem fra butikken med noe helt annet enn kona hadde bedt om. Han hørte rett og slett dårlig.

Skam og fornekting
Arne selv bagatelliserte det hele, følte seg kritisert, og vekslet mellom å bli irritert og spøke det vekk.
- Jeg tror jeg følte litt på skam og mente at familien overdrev dette med hørselen. Jeg klarte meg jo helt bra på jobb.
Arne, som har jobbet som journalist i NRK Radio frem til pensjonsalder, ser bort på kona. Det er ingen selvfølge at de to sitter i samme stue på Tåsen i Oslo denne januarkvelden.
Dette har Brit fortalt om på et fullsatt temamøte i regi av HLF Oslo Nord-Øst. I mai skal hun igjen holde foredrag på Sagene samfunnshus om hvordan det er å være nærperson for en med sansetap. Nå har de to bestemt seg for å si ja til et intervju i Din Hørsel om samme tema.
- Hvis vår historie kan være til hjelp for andre, så er det positivt i seg selv. Vi vet at mange strever, slik vi gjorde, sier Arne.
I mange år var hørselstapet «den store elefanten i rommet», som Arne velger å kalle det. I nesten ti år lot han høreapparatene stort sett ligge i en skuff.

Startvansker
- Jeg fikk mine første høreapparater rundt år 2000, og de var helt forferdelige. Bittesmå og vanskelige å få inn og ut av øret, og lyden var kunstig. Det var et strev å bli vant til dem. Hadde jeg fått andre apparater fra starten av, for eksempel de jeg har i dag med støpte propper, så tror jeg tilvenningsprosessen hadde vært lettere.
- Jeg syntes nok også det var et svakhetstegn å bruke høreapparater. En trussel mot mandigheten, kanskje?
Arne, som hadde s