Fagpressenytt

Bakgrunn for artikkelen: Som utdannet fotograf og urbanist visualiserer Melien ofte arkitektur og by gjennom bilder. Hennes bevissthet rundt farger i byrommet har vokst i takt med økende kunnskap om byen, kombinert med stadig flere grå hus. Som en del av programmet Videreutdanningsmaster i urbanisme ved AHO, skrev Melien i 2019 en master om hvilke mekanismer som styrer fargevalg i byrommet. Hovedcaset for oppgaven var den transformerte sjøfronten langs Damsgårdssundet i Bergen. Gjennom dybdeintervjuer med utbyggere, arkitekter, fargeeksperter, så vel som kommunale og private aktører, samt spørreundersøkelser til hundre beboere og andre lekfolk, fikk hun inn nok materiale til å avdekke hvorfor vi i større og større grad omgir oss med mindre farger.

Hvorfor farge i byen?
For å forstå fargesetting i by må man se på flere underliggende faktorer. Hvordan tenkes det egentlig rundt fargesetting, og er dette et prioritert satsingsfelt i byutviklingen? Basert på transformasjonsprosjektet Damsgårdssundet i Bergen, med en nokså variert farge- og materialpalett, kan man trekke ut noen konklusjoner for byrommet generelt.
Farge i arkitekturen har gjennom alle tider blitt både underkommunisert og satt i andre rekke. Formen har alltid vært det viktigste, både blant arkitekter, utbyggere, kjøpere og til dels også offentlige instanser. Men farge er avgjørende for hvordan vi oppfatter det som er rundt oss.
Professor i farge, Mette L´orange, går i sin bok Farger i arkitekturen gjennom fargens funksjon i det bygde rom. Her er det flere elementer som spiller inn. Fargen er med på å tydeliggjøre byggets konsept. Den avklarer hovedformene på et hus, og kan virke både som kamuflasje og markering. Fargen er også med på å fremheve enkelte elementer, som lister, ornamentikk og dekor ,og viser linjer i eller på bygget. Fargen kan si noe om historie, identitet, sted, økonomi og rom. Den kan ha en forstørrende og forminskende effekt, den kan virke samlende eller provoserende, skape kontraster, rytme og flyt i byrommet. Fargen har med andre ord en rekke funksjoner ved seg som virker inn på vår opplevelse av byrommet.
Samtidig forsvinner fargemangfoldet i det bygde rom. Det bygges i stål, glass og betong, eller i naturmaterialer som stein og tre der fargen allerede er gitt. Den tradisjonelle fargekunnskapen er på vei til å forsvinne. I 2013 konkluderte faggruppen Light & Colour Group ved NTNU med at forgråningen av Norge ikke lenger var en trend, men en norm. Designer (og tidligere president i International Association of Color Consultants) Frank Mahnke mener at gråfargen er et symbol på den teknologiske utviklingen i samfunnet: ren, upersonlig og fremtidsrettet. Farger kan ikke stå i veien for den effektiviteten samfunnet styres av.

Et historisk tilbakeblikk
For å forstå dagens fargebruk, må man også se hvordan farger er brukt gjennom historien. Også her er Farger i arkitekturen et godt oppslagsverk. Fargebruken i Europa og Norge har vært preget av tydelige historiske epoker. Naturpigmentene var lenge det dominerende elementet i fargesetting, enten de var lokale eller importerte. Oppfattelsen av antikkens Hellas som hvitt, er for eksempel ikke riktig. Både templer og statuer var ofte malt i sterke farger. Antikkens fargemangfold ble avløst av renessansens ensfarging. Kunst og arkitektur, som lenge var to sider av samme sak, ble også adskilt i renessansen. Fokus på farge i arkitekturen kom imidlertid tilbake med arkeologiske utgravninger på 1800-tallet, og deretter med kjente arkitekter som Le Corbusier og Bruno Taut på 1920-tallet. Bauhausskolen og De Stijl-bevegelsen var også viktige på hver sin måte i hvordan farge ble behandlet i arkitekturen.
I Norge har man siden midten av 1800-tallet tatt til seg noen av de europeiske tendensene. sveitserstilen, dragestilen, jugendstilen, funksjonalismen og de mer tradisjonelle bonderomantiske fargene har alle vært med på å prege norske byer og tettsteder helt opp til vår tid. Omkringliggende omgivelser og tidstypiske stilepoker er derfor en god kilde å se til når man skal fargesette et bestemt område eller et byrom. Etter andre verdenskrig har fargebruk imidlertid vært mer preget av kommersialisering og forbrukerrettet atferd. Den syntetiske fremstillingen av farger har tilført byen et vell av materialer, lyskilder og teksturer, noe som i seg selv er en naturlig utvikling, men som samtidig har ført til at førstehåndskunnskap om fargesetting har forsvunnet. Dette kjennetegner i stor grad også dagens fargesetting av by. Trender og moter ser ut til å dominere mer enn faktisk kunnskap. Menne