Arkitektur N
05.08.2020
Med Vindmøllebakken introduserer Helen & Hard en prototype på et moderne boligkollektiv og en egen metodikk for å realisere flere.
Flere har fordommer mot bofellesskap. Man tenker på det som kun for spesielt interesserte, der man må oppgi noe av sin individualitet. Samtidig ser mange at livet kan bringe litt i overkant mye en- eller tosomhet. Men det finnes få alternativer i boligmarkedet som kan tilby en endring av dette.
Det er i prinsippet tre typer bofellesskap. Den mest utbredte er der man deler alle funksjoner, unntatt soverom. Studenter som deler en konvensjonell leilighet, er et godt eksempel. Den andre er internattypen, med like brukere som sykehjemsbeboere eller studenter, der man deler fellesarealene kjøkken og stue, men har eget rom og bad. I den tredje modellen deler man kun fellesareal, og hver leilighet har alle funksjoner. Leilighetene kan ha normal størrelse eller være litt mindre fordi man har tilgang på fellesareal. Og fordi man er flere som deler, kan fellesarealet få en romlighet og funksjoner man ellers ikke ville hatt i en konvensjonell bolig.
Vindmøllebakken er denne tredje typen.
Huset. På befaring med prosjektarkitekten treffer jeg to av husets beboere som skal fortelle om hvordan bofellesskapet fungerer. Jeg blir møtt av en advokat og en arkitekt til samtale i fellesstua. Det er taleføre menn med opplagt eierforhold til prosjektet. Prosjektarkitekten lar beboerne fortelle, og blir som husets arkitektur, en fasilitator for innholdet.
Når man kommer til anlegget blir man ledet inn i et intimt gårdsrom som rommer hovedinngangen. Et dobbelthøyt rom tar imot, med en form for resepsjon og et romslig sitteamfi. Bak en glassvegg ligger det største fellesrommet, som vi sitter i, med felleskjøkkenet innenfor. I tillegg er det flere ulike fellesrom rundt i huset, fra lydtett festlokale i kjelleren, via verksted og vaskerom i 1. etasje, bibliotek/systue i 2.etasje, til plantehus og yogarom med utsiktsterrasser i øverste etasje.
De 40 leilighetene er fra 2- til 5-roms, med størrelser fra 25 m2 til 94 m2. Leilighetene er komplette med egne kjøkken og mange har private terrasser. Hverdagslivet kan utfolde seg innenfor egen leilighet dersom man ønsker det. Flere innganger til huset gjør at man kan velge hvor oppdatert man vil bli på fellesaktivitetene når man kommer og går. Overnattingsbesøk kan innlosjeres i en av flere gjesteleiligheter, som bookes i forkant.
Leilighetene er basert på samme grunnprinsipp av stue med kjøkken, soverom og bad. Noen har ekstra soverom, andre utvidet stue. Noen leiligheter strekker seg over to plan, der øvre rommer stue og en generøs takterrasse. Stue og kjøkkenrommet oppleves som knapt dimensjonert. De som har hatt mulighet, har utvidet kjøkkenbenken. Flere av oppholdsrommene fremstår som overmøblerte, som tyder på at nedskaleringen fra forrige bolig har vært vanskelig. Men så er jo noe av målsettingen med å være bærekraftig å forbruke mindre areal. I tillegg til at leilighetene har vinduer og terrasser ut mot det fri, er det også vinduer inn mot fellesarealene. Det gir en åpenhet til huset, og beboerne virker ikke særlig brydd for innsyn.
Den romlige rikdommen og de mange felles
arenaene er utopiske, sammenliknet med det konvensjonelle boligbyggeriet. Det minner om Barbapappas hus eller 70-tallets bofellesskap i store villaer. Forskjellen er at dette anlegget er større med langt flere beboere. Noe som krever mer for å fungere. Som program skriver prosjektet seg inn blant de få internasjonale eksemplene; Lange Eng utenfor København og Sargfabrik i Wien.
Beboerne. Bofellesskapet består for tiden av 54 personer i alderen 2 til 75 år, med hovedvekt rundt 50, fordelt på 36 leiligheter (4 usolgte). Det er 14 pensjonister, 20 single og resten er familier med to eller tre personer. Beboerne er internasjonalt sammensatt, med hovedvekt i akademisk yrkesbakgrunn. De har søkt sammen i dette bofellesskapet fordi de ser at livet kan bli rikere når man kan dele aktiviteter med flere. Noen av de som har
Gå til medietDet er i prinsippet tre typer bofellesskap. Den mest utbredte er der man deler alle funksjoner, unntatt soverom. Studenter som deler en konvensjonell leilighet, er et godt eksempel. Den andre er internattypen, med like brukere som sykehjemsbeboere eller studenter, der man deler fellesarealene kjøkken og stue, men har eget rom og bad. I den tredje modellen deler man kun fellesareal, og hver leilighet har alle funksjoner. Leilighetene kan ha normal størrelse eller være litt mindre fordi man har tilgang på fellesareal. Og fordi man er flere som deler, kan fellesarealet få en romlighet og funksjoner man ellers ikke ville hatt i en konvensjonell bolig.
Vindmøllebakken er denne tredje typen.
Huset. På befaring med prosjektarkitekten treffer jeg to av husets beboere som skal fortelle om hvordan bofellesskapet fungerer. Jeg blir møtt av en advokat og en arkitekt til samtale i fellesstua. Det er taleføre menn med opplagt eierforhold til prosjektet. Prosjektarkitekten lar beboerne fortelle, og blir som husets arkitektur, en fasilitator for innholdet.
Når man kommer til anlegget blir man ledet inn i et intimt gårdsrom som rommer hovedinngangen. Et dobbelthøyt rom tar imot, med en form for resepsjon og et romslig sitteamfi. Bak en glassvegg ligger det største fellesrommet, som vi sitter i, med felleskjøkkenet innenfor. I tillegg er det flere ulike fellesrom rundt i huset, fra lydtett festlokale i kjelleren, via verksted og vaskerom i 1. etasje, bibliotek/systue i 2.etasje, til plantehus og yogarom med utsiktsterrasser i øverste etasje.
De 40 leilighetene er fra 2- til 5-roms, med størrelser fra 25 m2 til 94 m2. Leilighetene er komplette med egne kjøkken og mange har private terrasser. Hverdagslivet kan utfolde seg innenfor egen leilighet dersom man ønsker det. Flere innganger til huset gjør at man kan velge hvor oppdatert man vil bli på fellesaktivitetene når man kommer og går. Overnattingsbesøk kan innlosjeres i en av flere gjesteleiligheter, som bookes i forkant.
Leilighetene er basert på samme grunnprinsipp av stue med kjøkken, soverom og bad. Noen har ekstra soverom, andre utvidet stue. Noen leiligheter strekker seg over to plan, der øvre rommer stue og en generøs takterrasse. Stue og kjøkkenrommet oppleves som knapt dimensjonert. De som har hatt mulighet, har utvidet kjøkkenbenken. Flere av oppholdsrommene fremstår som overmøblerte, som tyder på at nedskaleringen fra forrige bolig har vært vanskelig. Men så er jo noe av målsettingen med å være bærekraftig å forbruke mindre areal. I tillegg til at leilighetene har vinduer og terrasser ut mot det fri, er det også vinduer inn mot fellesarealene. Det gir en åpenhet til huset, og beboerne virker ikke særlig brydd for innsyn.
Den romlige rikdommen og de mange felles
arenaene er utopiske, sammenliknet med det konvensjonelle boligbyggeriet. Det minner om Barbapappas hus eller 70-tallets bofellesskap i store villaer. Forskjellen er at dette anlegget er større med langt flere beboere. Noe som krever mer for å fungere. Som program skriver prosjektet seg inn blant de få internasjonale eksemplene; Lange Eng utenfor København og Sargfabrik i Wien.
Beboerne. Bofellesskapet består for tiden av 54 personer i alderen 2 til 75 år, med hovedvekt rundt 50, fordelt på 36 leiligheter (4 usolgte). Det er 14 pensjonister, 20 single og resten er familier med to eller tre personer. Beboerne er internasjonalt sammensatt, med hovedvekt i akademisk yrkesbakgrunn. De har søkt sammen i dette bofellesskapet fordi de ser at livet kan bli rikere når man kan dele aktiviteter med flere. Noen av de som har
