- Foreldrene mine bodde i en tomannsbolig, men nå hadde de overtatt hele huset, og da skulle det andre kjøkkenet ominnredes til et bibliotek, minnes Hølmebakk (62) tre tiår senere.
- «Det skal jeg nok klare å finne», sa jeg. Så gjorde jeg det til et prosjekt. Jeg tok mål av rommet og satt i Kabelvåg og tegnet det som et møbel, egentlig.
Den som spurte, var ingen hvem som helst: Den nyutdannede arkitektens far var Gordon Hølmebakk, redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal gjennom en mannsalder og herren bak de norske utgivelsene til en serie nobelprisvinnere. Mange tusen bøker skulle da også inn i hyllene.
- Jeg følte, i motsetning til min studievenn Jan Olav Jensen, for eksempel, som var i full gang med å bygge masse for NSB, at jeg var skikkelig i bakleksa, og tenkte at kanskje kunne man ha en fullverdig arkitektgjerning med å undervise.
Slik gikk det imidlertid ikke: Biblioteket i foreldrenes hus ble Hølmebakks første realiserte prosjekt i det som med årene skulle bli en rekke. Han sammenligner biblioteket med et byggesett. Noen år senere fulgte et sylinderformet uthus i hagen deres som han i stor grad også bygde selv.
- Til hageredskaper og gressklipper i første etasje. Så ble det hengt opp en trekonstruksjon inne i uthuset, nesten som en tesil i en kopp, som skulle være et tørt sted. I tredje etasje var det en høvelbenk. Hverken faren eller moren min var særlig mye på verkstedet. Men som uthus fungerte det fint.
De små prosjektenes videre historie forteller mye om den profesjonelle suksessen sønnen skulle komme til å oppnå: Foreldrenes hus ble senere solgt, men uthuset var allerede kommet på byantikvarens gule liste og skal derfor integreres i det nye anlegget som nå er planlagt på tomten. Da huset ble revet, endte biblioteket på utstilling på Galleri Rom i Oslo. Deretter ble det pakket sammen, og enn så lenge befinner det seg på en låve på Brandbu.
- De var tålmodige og åpne byggherrer med stor tro på sin unge arkitektsønn, sier Hølmebakk om å arbeide for sine foreldre og smiler.
- Særlig faren min var veldig interessert i hvordan det gikk med Beate og meg og arkitektfaget.
Hølmebakks yngre søster, Beate, ble nemlig også arkitekt. Hun driver i likhet med sin bror et av Oslos mest profilerte små kontorer, og han mener at søsknene har mye til felles også faglig. Men ifølge Hølmebakk var det den tredje i søskenflokken, han som ble lege, som var den som i størst grad arvet farens litteraturinteresse, biblioteket arkitektsønnen tegnet, til tross.
- Jeg leser så innmari sakte, sier han om sine egne lesevaner.
- Og jeg leser ofte bøkene to ganger.
Å bygge rede
Ikke desto mindre har Hølmebakk innredet et lite arkitektur- og kunstbibliotek i rommet han sitter i ved en stille gate på Bislett. Her har han tegnet siden kort tid etter at han i 1992 la inn et bud på bare litt over halvparten av det allerede lave beløpet den gamle frisørsalongen var lagt ut for salg til. Lenge var han helt alene her.
- Det var en frisør som hadde skilt seg, og så tror jeg det var den fraskilte mannen som egentlig eide lokalene, men hun som stod for salget, sier arkitekten.
- Så hun ga egentlig blaffen. Det var nok en av årsakene til at jeg i 1992 fikk det for et bud som


































































































