Det tar et kvarter å komme gjennom sperringene og dørene inn til bygningen der statsministeren holder til, godt sikret av Akershus festning. Vi vises inn til et spesialinnredet intervjurom en halv trapp ned fra første etasje. Utenfor skinner solen, men det kan man ikke ane her inne. Statsministeren kommer inn og presenterer seg som Jonas.
Han setter seg ned og jeg ber ham snakke om å leve i pandemien. Støre har vært statsminister i vel fire måneder nå.
- Jeg arbeidet i Verdens helseorganisasjon for 20 år siden, da var det to viktige temaer som vi hadde på dagsorden. Det ene var mental helse i internasjonalt perspektiv, det var tema i alle land. Det andre var at i det 21. århundre kom vi til å se pandemier som følge av reisemønster og smittsomme sykdommer. Allikevel ser vi at når det som er vurdert som en av de mest sannsynlige truslene vi står overfor faktisk slår til, så er det ikke mulig å være fullt ut forberedt på hva det betyr.
- Kanskje Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap visste det, men befolkningen, vanlige folk som du sier, ingen kunne ane at det skulle bli sånn?
- Nei, og på den ene siden kan vi si at det er bra vi slipper å gå og bekymre oss for det. En bekymring er ofte en sunn reaksjon, men det å gå og være bekymret for en pandemi, er godt å slippe å gjøre til daglig. Vi hadde en forsvarssjef for noen år siden som sa at Norge lever i «dyp fred». Det høres i utgangspunktet ut som noe hyggelig - er ikke det hyggelig? - Nei, det er noe farlig i det, for det kan ligge litt i nærheten av at man er søvnig og tar trygghet og fred nærmest for gitt. Det har vi sett i det norske folk, en veldig oppslutning om å stille opp i dette sammen. Vi har hatt tillit til helsemyndighetene og fulgt rådene, også nå, når vi er grundig lei av pandemien, så er det det gjennomgående bildet at rådene blir fulgt.
Selv om Norge har klart seg bra målt med internasjonal målestokk, kjenner Støre til nedsiden av rådene, forteller han.
- Jeg er veldig opptatt av de tallene vi leser om situasjonen for psykisk helse, belastningen på telefonene inn til frivillige organisasjoner, særlig for barn og ungdom. Jeg tror det er der vi må være særlig oppmerksomme. For dem har dette konsekvenser for resten av livet. Og for de utsatte gruppene som opplever isolasjon og ensomhet eller kommer i kontakt med hjemmesituasjoner med
