Arkitektur N
11.04.2018
Et av Norges fineste svømmeanlegg har blitt rekonstruert og bygget opp slik det en gang var. Det viser at vern er en bra resept for et tidsmessig anlegg, men også at konsekvent vern er et ideal få makter å gjennomføre.
Svømmehallen på Norges Idrettshøgskole (NIH) er ikke et offentlig bad. Den brukes for det meste av studenter og ansatte ved NIH, og derfor har de færrest av oss vært der. Det er synd, fordi den utvilsomt er et av de fineste norske badeanleggene. Da det ble innviet i 1969 var det som en del av totalanlegget NIH utgjør. Høyskolen ligger ved siste holdeplass på linje 5 på t-banen, ved Sognsvann, vakkert til helt opp ved Nord
«Da det ble vedtatt å pusse opp, ble svømmehallen den mest krevende oppgaven."
marka, og manifesterer at idrett i Norge er en aktivitet som mest av alt foregår i naturen. Det betød ikke at NIH ikke ble utrustet med utendørs løpebane eller innendørs badebasseng, men disse fasilitetene er ikke de man forbinder med høyskolen.
Da det i 2013 ble vedtatt å pusse opp Idrettshøgskolen ble svømmehallen den mest krevende oppgaven. Den er i verneklasse 1, det vil si fredning, mens for eksempel både sentralbygningen og gymnastikkarealene har en lavere verneverdi, og er derfor mindre omfattende å fornye. I dag, etter to intense år med bygging, er svømmeanlegget ferdig.
Hovedgrep
Etterkrigstiden var en høytid for norske offentlige bad og selv om NIHs bad altså ikke er offentlig, bør det sees i den sammenhengen. Stavanger Svømmehall fra 1971 tegnet av Gert Walter Thuesen og Jacob Grytten, er betongbrutalisme på sitt mest konsekvente, med en hengiven dyrking av den rå betongen og de bærende strukturene som få andre bygninger kan måle seg med. Jan Inge Hovigs badeanlegg i Tromsø fra 1965, Alfheim, er landets kanskje fineste anlegg. Alfheim er en bygning som viser hvordan Hovig var på sitt beste. I dette svømmeanlegget håndterer han lys og vann i en kombinasjon som løfter ham opp til en av etterkrigstidens mest interessante arkitekter.
«Etterkrigstiden var en høytid for norske offentlige bad og selv om NIHs bad ikke er offentlig, bør det sees i den sammehengen."
Badeanlegget på NIH tegner seg naturlig inn i dette bildet. Rammen er selve høyskolens bygningsmasse, tegnet av Pran & Torgersen i 1965 og ferdig oppført i 1969. Det er et stort og lavt anlegg - hovedsakelig i ett plan, av og til i to - som brer seg utover landskapet, og tar opp i seg det skrånende terrenget. Den paviljongbaserte arkitekturen karakterisert av store vindusflater fungerer ganske godt, og anlegget har vakre og poengterte bygningskropper. Imidlertid er arealbruken stedvis preget av dårlig st
Gå til mediet«Da det ble vedtatt å pusse opp, ble svømmehallen den mest krevende oppgaven."
marka, og manifesterer at idrett i Norge er en aktivitet som mest av alt foregår i naturen. Det betød ikke at NIH ikke ble utrustet med utendørs løpebane eller innendørs badebasseng, men disse fasilitetene er ikke de man forbinder med høyskolen.
Da det i 2013 ble vedtatt å pusse opp Idrettshøgskolen ble svømmehallen den mest krevende oppgaven. Den er i verneklasse 1, det vil si fredning, mens for eksempel både sentralbygningen og gymnastikkarealene har en lavere verneverdi, og er derfor mindre omfattende å fornye. I dag, etter to intense år med bygging, er svømmeanlegget ferdig.
Hovedgrep
Etterkrigstiden var en høytid for norske offentlige bad og selv om NIHs bad altså ikke er offentlig, bør det sees i den sammenhengen. Stavanger Svømmehall fra 1971 tegnet av Gert Walter Thuesen og Jacob Grytten, er betongbrutalisme på sitt mest konsekvente, med en hengiven dyrking av den rå betongen og de bærende strukturene som få andre bygninger kan måle seg med. Jan Inge Hovigs badeanlegg i Tromsø fra 1965, Alfheim, er landets kanskje fineste anlegg. Alfheim er en bygning som viser hvordan Hovig var på sitt beste. I dette svømmeanlegget håndterer han lys og vann i en kombinasjon som løfter ham opp til en av etterkrigstidens mest interessante arkitekter.
«Etterkrigstiden var en høytid for norske offentlige bad og selv om NIHs bad ikke er offentlig, bør det sees i den sammehengen."
Badeanlegget på NIH tegner seg naturlig inn i dette bildet. Rammen er selve høyskolens bygningsmasse, tegnet av Pran & Torgersen i 1965 og ferdig oppført i 1969. Det er et stort og lavt anlegg - hovedsakelig i ett plan, av og til i to - som brer seg utover landskapet, og tar opp i seg det skrånende terrenget. Den paviljongbaserte arkitekturen karakterisert av store vindusflater fungerer ganske godt, og anlegget har vakre og poengterte bygningskropper. Imidlertid er arealbruken stedvis preget av dårlig st
