Fagpressenytt

Mutirão, minga, talkoot, shramdaan, harambee er ordene for «dugnad» på brasiliansk, chilensk, finsk, indisk og kenyansk. Begrepet finnes på de fleste språk og utføres i alle kulturer, skal vi tro arkitekt Alexander Eriksson Furunes, som har jobbet i mange av dem. For den svært internasjonalt orienterte, og nå Stjørdalsboende arkitekten, er dugnadsbegrepet nærmest alltid relevant.
- Det morsomme er at alle tror dugnad er unikt for egen nasjon og kultur, men så finnes den alle steder og har vært her til alle tider. Ordene er helt forskjellige, men innholdet, verdigrunnlaget og måten å organiseres på er veldig lik, sier Furunes, nesten før vi har møtt ham.

ET JAPANSK STJØRDAL
33-åringen Furunes, oppvokst i Stjørdal og utdannet ved NTNU og AA School of Architecture i London, har tatt det som kan omtales som en litt alternativ vei i arkitektkarrieren - hvor Tacloban i Filippinene, Dehradun i India og Lùng Tám i Vietnam for han er like selvfølgelige steder å jobbe som hvilken som helst by i Norge. Hvorfor valgte han heller verden som tumleplass? Hvor går veien videre? Og hvordan fikk han dette opphenget i dugnader?
For å finne svar har vi invitert oss selv til Stjørdal i det gamle Nord-Trøndelag fylke. Her har Furunes bodd siden 2018 i en ekte generasjonsbolig, med sin japanske kone Leika Aruga, nå to døtre og sine foreldre - kunstnerparet Anne-Karin Furunes og Kalle Eriksson.
På tomten, omkranset av gran- og bjørkeskog, med utsikt over Vikanbukta, Trondheimsfjorden og innflygingen til Værnes lufthavn, ligger en rekke hus med unik historie. Et gammelt bryggeri huser i dag leiligheter, men ble en gang i tiden flyttet opp hit og omgjort til Nylenne tuberkulosehjem. I nabobygningen fra 1923 bor nå familien Furunes, mens det like nedenfor er bygget et stort atelier, tegnet i fellesskap av familien da Furunes var student på NTNU.

ROM FOR KUNST I FAMILIEN
I atelieret, hvor morens kunst - store perforerte malerier - er lent opp mot veggene, byr Furunes på kaffe og snitter fra Rosenborg konditori i Trondheim.
- Takstolene her er inspirert av Værneskirken fra 1130, en av de eldste bevarte trestrukturene i Norge, forteller Furunes, før han forklarer hvorfor han i 2018 valgte å flytte hjem etter nesten et tiår ute i verden.
- Valget sto mellom Japan og Norge. Min kone er fra Okaya i prefekturet Nagano. Det er det nærmeste et japansk Stjørdal en kommer. De har til og med et tempel som er like gammelt som Værneskirken, ler Furunes.
- Hvorfor kom dere tilbake til Stjørdal?
- Det handlet om trygghet, oppvekstmuligheter og nærhet til foreldre. I tillegg er det fint å være nær flyplassen - kun ti minutter så er jeg på vei til Filippinene eller Brasil.
Det er ikke bare her i atelieret Furunes er omgitt av kunst. Han har vært fortrolig med den internasjonale kunstverdenen fra han var liten, og var tidlig med familien ut i verden. Moren og den finske kuratoren Maaretta Jaukkuri drev i nesten 20 år også et tverrfaglig kurs på NTNU, i skjæringspunktet mellom arkitektur og kunst, kalt «Kunst og felles