En av mine aller beste venner døde i fjor høst, etter å ha vært syk lenge. Hun som hadde ledd av de teite vitsene mine, fått meg til å skrive bøker, hun som sang i bryllupet mitt og holdt den nyfødte babyen min i armene sine. Hun var en av mine aller nærmeste i livet mitt, som jeg delte alt med, del av min selvvalgte og frivillige familie.
Det hjalp ikke at hun hadde vært syk lenge, selv om det kan virke sånn utenfra. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå det helt, at hun er død. Fordi forskjellen på veldig syk og død, den er enorm. Den forskjellen er elva Styx som skiller oss for alltid. Da hun var veldig syk, var hun jo fortsatt her.
For det meste er hun på en reise uten mobildekning, sånn tenker jeg på det, og skyver tanken på døden unna.
Noen ganger våkner jeg fra en drøm om henne og husker at hun virkelig er død helt på ordentlig, det er et støkk gjennom kroppen om morgenene. Jeg gråter litt, og så står jeg opp.
Som regel snakker jeg litt med henne, hver dag. Jeg har ting jeg må ta opp med henne og betraktninger jeg har gjort meg, morsomheter jeg gleder meg til å få henne til å le av. Særlig hvis jeg har gjort noe dumt, noe skikkelig teit vi kunne ledd av sammen. Jeg vet at hun ville satt pris på det, på den riktige måten.
Jeg tenker ofte at jeg vil gi henne en klem, holde hånden hennes litt, bare sitte i samme rom og strikke sammen. Hun elsket å strikke. Hun tvang meg til å lære meg å strikke, enda jeg hatet strikking. Jeg trodde jeg hatet strikking. Nå liker jeg det, fordi hun liker det. Fordi hun likte det.
Å miste en venn på den måten, det satte min identitet som ateist på prøve. Men jeg er ingen Job og ateisme er ikke en religion for meg.
Det er nesten helt umulig å tenke seg at hun v
