- Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg er oppegående verken fysisk eller mentalt, så det er fint å ta en sånn oppsummering. Du vet jo aldri hvor lenge du er i stand til å skrive og tenke. Men så lenge man stadig får inn innlegg i dagspressen, så er vel det et tegn på at man fremdeles fungerer, sier Asmervik mens vi vandrer langs snorrette Frogner-gater på vei til nærmeste kafé. Det viser seg at jubilanten kommer særdeles godt forberedt til intervju, med kulepunkter og referanser til utallige artikler. Han er en mann som liker å ha kontroll.
Mislykket arkitekt?
Men kontroll må man da også ha, hvis man skal bli byplanlegger, forskningsleder, styreleder, professor og foreleser - blant annet. En 55 år gammel yrkeskarriere har tatt mange retninger, og han har jobbet med byplanlegging i både Røros, Finland og Trondheim, vært avdelingsleder i Sintef, sittet i Statens råd for funksjonshemmede, vært professor ved universitetene i Stavanger, Ås og Trondheim og skrevet flere bøker og haugevis av artikler og avisinnlegg.
- Du kan telle på én hånd, antallet arkitekter på min alder som har gjort en vitenskapelig doktoravhandling. Det var de nest beste, eller de tredje beste som drev med sånt. Hvis du i tillegg fikk jobb i kommunen, da var du ansett som en mislykket arkitekt, sier han.
Beatles og new towns
Trønderen er egentlig skap-rogalending. Han er født på Rennesøy, like ved Utstein kloster. Her ligger gården Asmarvik, der de ikke aner hva nordavind er, og her hekker vandrefalken og andre rødlistede fuglearter i et vernet landskapsområde.
- Jeg har en veldig tilknytning til det landskapet, forteller han som eier et gammelt hus fra 1750.
Det var to ting som gjaldt i oppveksten, forteller Asmervik.
- Å vinne fotballkamper og få tak på damer. Jeg var passe dårlig i begge deler, så da ble det skolen, ler 80-åringen, som var den første i søskenflokken som tok artium.
Da han var ferdig på skolen, var det ikke så mange alternativer. Tidlig på 1960-tallet, hvis du var gutt og ville bli noe i livet, så skulle du på NTH i Trondheim. For han ble det arkitektutdanningen. Han hadde tegnet gjennom hele gymnastiden.
- Første året fikk jeg beste karakterer i matematikk. Jeg var kjempestolt, men skjønte at det måtte jeg ikke snakke høyt om. Du måtte ikke være god i typiske ingeniørfag. Verst var det med VVS, varme, ventilasjon og sanitærutstyr, blant studenter foraktelig kalt «do-fag». Om du ikke strøk på første forsøk her, kunne du ikke bli en dyktig arkitekt, ler han.
Sommeren 1963 dro han et par måneder på utveksling til Liverpool, og jobbet på et kontor som planla en såkalt new town. Dette vekket interessen hos den unge arkitektstudenten.
- Jeg ble fascinert av mangfoldet a