Marte Feiring, sosiolog og ergoterapeut, professor ved Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet.
Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 18. september 2020. Studien er godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD) (saksnr. 54267). Ingen interessekonflikter oppgitt.
Sammendrag
Hensikt: Undersøke studenters erfaringer med å være treningskontakter for pasienter med psykiske lidelser, og vurdere hvordan studenterfaringene kan bidra til utvikling av profesjonell kompetanse.
Design, materiale og metode: Det er benyttet tematisk analyse av tre fokus- gruppeintervjuer med 16 studenter som har gjennomført treningskontaktpraksis.
Funn: Studentpraksisen skjer i spennet mellom en medisinsk- og hverdagskontekst, og studentene reflekterte over utfordringer de møtte som selvstendige treningskontakter. Pasientene kunne ha uforutsigbar adferd, og studentene erfarte at det de hadde lært om standardiserte tester og trening måtte tilpasses den enkelte pasient. Individuell tilpasning krevde skjønnbaserte vurderinger, kreative løsninger og en god relasjon til pasienten. Studentene hadde ulike erfaringer og oppfatninger om betydningen av veiledning.
Konklusjon: Studien viser at treningskontaktpraksis gir studentene praktisk kunnskap og begynnende profesjonskompetanse, og gir mulighet til å integrere teoretisk og praktisk kunnskap til praktiske synteser.
Nøkkelord: Skjønn, praktisk kunnskap, profesjonskompetanse, praktiske synteser, treningskontakt, psykiske lidelser.
Abstract
Alone on unknown grounds. Physiotherapy students as physical activity mentors for patients with mental disorders
Purpose: Examine students' experiences of being a physical activity mentor for patients with mental disorders, and assess if student experiences can contribute to professional competence.
Method: Thematic analysis of three focus group interviews with 16 students who had completed their student practice..
Findings: The student practice takes place in the span of a medical and everyday context, and the students reflected on the dilemmas they met as an independent physical activity mentor. Meeting the patients' psychiatric symptoms, the students experienced that their knowledge of standardized tests and training had to be adapted to the individual patient. Individual adaptation required assessment ability and creative solutions, as well as a good relationship with the patient.
Conclusion: The study shows that the practice as a physical activity mentor gives students practical knowledge and initial professional competence. The practice provides the opportunity to integrate theoretical and practical knowledge into practical synthesis.
Keywords: Physical activity mentor, mental disorders, discretion, practical knowledge, professional development, practical syntheses.
Innledning
Praksis er en sentral læringsarena for å utvikle fysioterapeutstudenters praktiske kunnskap. Universitets- og høgskolerådets rapport om kvalitet i praksisstudiene konkluderer med at status for praksisdelen i helse- og sosialfaglig utdanning må heves (1). Rapporten etterspør samarbeid mellom utdanning og praksissteder for utvikling av nye praksismodeller, og det er ønskelig med flere praksisplasser i primærhelsetjenesten og innenfor fagområdet psykisk helse.
Bachelorutdanningen i fysioterapi ved OsloMet har sammen med et lokalt sykehus og tilhørende bydeler utviklet en studentpraksis der studenter er treningskontakter for pasienter med psykiske lidelser. Bakgrunnen for dette samarbeidet var at sykehusfysioterapeutene erfarte at pasienter med alvorlige psykiske lidelser trengte individuell oppfølging for å være fysisk aktive etter utskrivelse fra sykehuset. Kjennetegn ved denne pasientgruppen er følelsesmessig instabilitet og manglende motivasjon, initiativ, oppmerksomhet og utholdenhet. Sammen med bivirkninger av medisiner kan dette gi økt risiko for inaktivitet og livsstilssykdommer (2). Flere studier viser at fysisk aktivitet kan forebygge sosial isolasjon og livsstilssykdommer, og dempe symptomer som hallusinasjoner, angst og depresjon (2-4).
Treningskontaktpraksis (TK-praksis) bygger på en treningskontaktordning som ble utviklet for å gi personer med psykiske lidelser og rusproblemer et meningsfylt fritidstilbud (5). Studenten er treningskontakt, og gir pasienten personlig oppfølging med en avtalt treningsaktivitet som de gjennomfører sammen en gang i uka i 12 uker. Pasientene er hjemmeboende og har kontakt med kommunal psykisk helsetjeneste.
TK-praksis ble innført på permanent basis i 2014, og gjennomføres halvveis i bachelorstudiet. Studentene har da hatt undervisning i fysiologi, treningslære, psykiatri, kommunikasjon og etikk. TK-praksis skiller seg fra annen studentpraksis ved at den er valgfri, gjennomføres i pasientens hverdagsliv og strekker seg over et lengre tidsrom. Studentene møter en pasientgruppe de ellers forholder seg lite til gjennom utdanningsløpet, og de praktiserer alene. Veilederne har ulik helsefaglig bakgrunn og kjenner pasientene. De skal delta på studentenes første og siste treningsmøte med pasientene, og kan ellers kontaktes ved behov. Studentene har to obligatoriske gruppeveiledninger i løpet av praksisperioden.
Det er få studier om studentpraksis innen psykisk helsearbeid for helsefagstudenter. En studie viser hvordan sykepleiestudenter utvikler empati og kommunikasjonsferdigheter som er av betydning for relasjonsforholdet til pasienten (6). En annen finner at studentenes stigmatisering av psykiatriske pasienter blir redusert ved mer kunnskap og kontakt med pasientene (7). Flere studier fra tradisjonell studentpraksis i fysioterapi viser at studenter lærer ved selv å være aktive, ha selvstendig ansvar og være kreativt utprøvende i interaksjon med pasienter, forutsatt at de får veiledning (8-10). Det er relativt godt dokumentert at veiledning med refleksjon over studenterfaringer fra pasientbehandling er viktig for læring (6,8 -11). Generelt sett gir studentpraksis mulighet for å utvikle praktisk kunnskap og bidra til profesjonell utvikling (8,11). En tidligere studie av TK-praksis omhandler relasjonelle utfordringer og utvikling av terapeutrollen (12).
Hensikten med vår studie er å utforske hvordan og hva studenter lærer i TK-praksis.
I én artikkel tematiserer vi hvordan studentene lærer ved å stå i emosjonelt ubehag (13). I denne artikkelen stiller vi følgende forskningsspørsmål: Hv
