Forskerforum
28.05.2026
Idette essayet skal jeg gjøre to ting.
For det første skal jeg fortelle en historie om å bli ledet som ung forskningsassistent på midten av 1990-tallet og hvilken betydning forskningsledere kan ha for videre akademisk produksjon og karriere. For det andre skal jeg knytte min historie til hva jeg i dag tenker er oppskriften på en god forskningsleder.
Dårlige forskningssjefer har fokus på å korrigere sine ansatte, sjefe, mikrostyre, kontrollere og følge opp mål og strategier. Dette kan kalles «sjefskap», eller «lederisme», som i tittelen på Tom Karps bok Lederisme fra 2024 (Cappelen Damm).
Gode forskningsledere stimulerer og legger til rette for faglig nysgjerrighet, arbeidsglede, engasjement, kjærlighet og utvikling av medarbeidere og team («lederskap»).
Tanker fra gulvet Jeg har ikke forsket på ledelse eller hva som kjennetegner gode ledere i en kunnskapsinstitusjon. Jeg har aldri undervist i ledelse, men har erfaring som leder og har hatt både sjefer og ledere. Jeg har heller ingen lederutdanning, men jeg har tatt kurs i endringsledelse og alle andre lederkurs i internporteføljen til Oslomet. Det dere vil lese om både god og dårlig forskningsledelse, er derfor basert på mine egne erfaringer og tanker etter 30 år i akademia.
Det vil si fra en som først og fremst har vært på gulvet som forsker, men som for fem år siden ble professor i pandemistudier og startet og ble leder for Senter for forskning på pandemier og samfunn (pansoc) på Oslomet.
Dette er ikke en lederjobb jeg søkte på, men en jobb hvor jeg som forsker og professor har glidd inn som prosjektleder for en rekke sammenhengende prosjekter som samlet har dannet et senter.
Ung forsker sommeren 1995 I 1995 hadde jeg sommerjobb i Statistisk sentralbyrå (ssb). Jeg var ansatt for å oppdatere tallrekker på antall døde for kalenderår og kohorter og å skrive en rapport om den generelle og historiske dødelighetsutviklingen i Norge de siste 150 årene. Men det var ett år som bergtok meg: 1918.
I årene før og etter 1918 døde omkring 30 000 hvert år, mens tallet på døde i 1918 var 45 000. Hva i all verden var det som tok livet av 15 000 flere enn normalt? Kunne det være første verdenskrig? Nei, det var det ikke, vi sto jo utenfor som nøytrale. Jeg spurte min medforfatter, han svarte influensa. Hæ, sa jeg, er ikke det en sykdom som kommer hver vinter, og som kun tar liv blant noen eldre og syke? Dette var annerledes, det kom en pandemi hvor få hadde immunitet, og hvor unge voksne var ofrene. Sykdommen fikk navnet spanske
Gå til medietDårlige forskningssjefer har fokus på å korrigere sine ansatte, sjefe, mikrostyre, kontrollere og følge opp mål og strategier. Dette kan kalles «sjefskap», eller «lederisme», som i tittelen på Tom Karps bok Lederisme fra 2024 (Cappelen Damm).
Gode forskningsledere stimulerer og legger til rette for faglig nysgjerrighet, arbeidsglede, engasjement, kjærlighet og utvikling av medarbeidere og team («lederskap»).
Tanker fra gulvet Jeg har ikke forsket på ledelse eller hva som kjennetegner gode ledere i en kunnskapsinstitusjon. Jeg har aldri undervist i ledelse, men har erfaring som leder og har hatt både sjefer og ledere. Jeg har heller ingen lederutdanning, men jeg har tatt kurs i endringsledelse og alle andre lederkurs i internporteføljen til Oslomet. Det dere vil lese om både god og dårlig forskningsledelse, er derfor basert på mine egne erfaringer og tanker etter 30 år i akademia.
Det vil si fra en som først og fremst har vært på gulvet som forsker, men som for fem år siden ble professor i pandemistudier og startet og ble leder for Senter for forskning på pandemier og samfunn (pansoc) på Oslomet.
Dette er ikke en lederjobb jeg søkte på, men en jobb hvor jeg som forsker og professor har glidd inn som prosjektleder for en rekke sammenhengende prosjekter som samlet har dannet et senter.
Ung forsker sommeren 1995 I 1995 hadde jeg sommerjobb i Statistisk sentralbyrå (ssb). Jeg var ansatt for å oppdatere tallrekker på antall døde for kalenderår og kohorter og å skrive en rapport om den generelle og historiske dødelighetsutviklingen i Norge de siste 150 årene. Men det var ett år som bergtok meg: 1918.
I årene før og etter 1918 døde omkring 30 000 hvert år, mens tallet på døde i 1918 var 45 000. Hva i all verden var det som tok livet av 15 000 flere enn normalt? Kunne det være første verdenskrig? Nei, det var det ikke, vi sto jo utenfor som nøytrale. Jeg spurte min medforfatter, han svarte influensa. Hæ, sa jeg, er ikke det en sykdom som kommer hver vinter, og som kun tar liv blant noen eldre og syke? Dette var annerledes, det kom en pandemi hvor få hadde immunitet, og hvor unge voksne var ofrene. Sykdommen fikk navnet spanske
