Smerte i form av vonde tanker og følelser er naturlige følger av å leve et rikt liv. Et liv med fravær av disse former for smerte ville artet seg som en komatilstand (Holden, 2007). Mange av oss gjør imidlertid mye for å bli kvitt disse smertefulle tankene og følelsene. Medisinering med antidepressiva og angstdempende medikamenter, misbruk av legale og illegale rusmidler og mange former for alvorlig atferdsproblematikk er eksempler på atferd som ofte oppstår og opprettholdes som en flukt eller unngåelse av indre smerte. Det paradoksale er imidlertid at denne streben med å bli kvitt sin smerte medfører mye lidelse for mange. «Det er når du ikke er villig til å ha det, at du får det» (Hayes, Strosahl, & Wilson, 1999, s. 121, artikkelforfatternes oversettelse).
Rapporterte prevalenstall for psykisk lidelse er nokså høye, dette til tross for at de fleste primære behov i det moderne samfunnet er dekket for de fleste av oss og at forskning og kunnskap omkring behandling av mange former for fysisk og psykisk lidelse aldri har vært bedre enn nå. Ta for eksempel enkelte prevalenstall fra USA: Om lag halvparten av alle amerikanere vil i løpet av livet tilfredsstille kriteriene for minst én psykiatrisk lidelse (Kessler, Berglund, Demler, Jin, Merikangas, & Walters, 2005), omlag 6 prosent, eller 20 millioner amerikanere, er alkoholikere (Grant, Dawson, Stinson, Chou, Dufour&Pickering, 2004) og i 2007 var selvmordsraten på 11,5 per 100.000 innbyggere, det vil si at det i 2007 ble begått om lag 35.000 selvmord i USA (Xu, Kochanek, Murphy, &Tejada-Vera, 2010). I tillegg til dette hadde om lag 2,5 prosent, eller 8,3 millioner, selvmordstanker og 0,7 prosent, eller 2,2 millioner, forsøkte å begå selvmord (Substance Abuse and Mental Health Services Administration, 2009).
Psykiske plager er også et betydelig folkehelseproblem i Norge (Helsedirektoratet, 2011). Resultatene av en studie utført av Folkehelseinstituttet (2011) antydet at over 10 prosent av alle nordmenn i løpet av en toukers periode hadde vært betydelig plaget av angst og depresjon. Videre antydet resultatene at over fire prosent ukentlig brukte legemidler mot depresjon og at i underkant av fire prosent brukte beroligende legemidler ukentlig. Videre antydet resultatene at søvnproblemer er relativt vanlig forekommende og at svært mange opplever liten grad av kontroll og mestring i hverdagen (Folkehelseinstituttet, 2011). Legger man til at mange opplever bekymringer, strever i ekteskapet, stress, føler seg usikre, føler seg utbrente, har seksuelle problemer, problemer på jobb og skole, føler seg ensomme, med mer, kan vi antagelig slutte at psykisk smerte er helt normalt og at vi alle opplever det (Hayes et al. 1999). Sentralt i Acceptance and Commitment Therapy; ACT (utales som ordet «act») er «the assumption of destructive normality», antagelsen om en destruktiv normalitet (Hayes et al. 1999:6).
ACT har i de senere år fått en del omtale, særlig i tidsskrifter med en atferdsanalytisk profil. Det er imidlertid artikkelforfatternes inntrykk at ACT er lite kjent hos den «vanlige» helse- og sosialarbeider, dette til tross for at atferdsproblematikk i en eller annen form er noe mange møter i sitt daglige virke. Hensikten med denne artikkelen er derfor å gi en kort og enkel introduksjon til ACT. I artikkelen vil Relational Frame Theory (RFT), som er et forskningsprogram omkring menneskelig språk og kognisjon og sentralt i ACT, beskrives i korte trekk. Videre vil synet på psykopatologi fra et ACT-perspektiv kort redegjøres for. ACT har seks kjerneprosesser som kort vil bli beskrevet. Artikkelen gir også korte eksempler på ACT-intervensjoner i praksis.
ACT er «en terapiform som benytter seg av aksepterings- og mindfulnesstrategier og kombinerer dette med teknikker for endring av atferd for å fremme psykologisk fleksibilitet» (Hayes, Strosahl, Bunting, Twohig, & Wilson, 2004, s. 13, artikkelforfatternes oversettelse). I RFT, som er sentral i ACT, forklares hvorfor vanlige psykologiske prosesser kan være ekstremt destruktive og kan forsterke psykopatologiske prosesser (Hayes, Barnes-Holms, & Roche, 2001). Opplever vi ubehag som følge av en flis i fingeren, kan vi fjerne flisen. Men tilsvarende har en paradoksal effekt på vonde tanker og følelser. Forsøker vi å fjerne vonde tanker og følelser, vil dette bare bidra til å opprettholde problemet. Årsaken til denne paradoksale effekten beskrives senere i artikkelen. Et viktig mål i ACT er å leve med, ikke unngå psykologisk smerte.
I ACT skilles det mellom smerte og det å lide (Hayes & Smith, 2005). Et eksempel er tvangstanker. Det er smertefullt å ha tvangstanker, men man lider når man ikke er villig til å ha dem. Sentralt i ACT er å akseptere smerte og at man ikke behøver å identifisere seg med lidelsene.
ACT plasseres ofte i det som kalles tredje generasjons atferdsterapi (Flaxman, Blackledge, & Bond, 2011; Holden, 2010). Tredje generasjons atferdsterapi «er basert på en empirisk, prinsippfokusert tilnærming. Den fokuserer på psykologiske fenomeners kontekst og funksjoner, ikke bare på deres form. Derfor vektlegger den kontekstuelle og opplevelsesmessige endringsstrategier i tillegg til mer direkte og didaktiske. Den prøver å skape brede, fleksible og effektive repertoarer heller enn å fjerne snevert definerte problemer, og legger vekt på dette både for terapeuter og pasienter» (Hayes, 2004, s. 658; som oversatt av og sitert i Holden, 2010). «Både antatte prosesser og komponent- og prosessbevis indikerer at tredje generasjons kognitive atferdsterapier fokuserer på å fremme en mer åpen, oppmerksom og aktiv tilnærming til det å leve, og at deres positive effekter oppstår på grunn av endringer i disse prosessene» (Hayes, Villatte, Levin & Hildebrand, 2011 s. 141, artikkelforfatternes oversettelse). Teknikkene ACT benytter seg av er hentet blant annet fra første og andre generasjons atferdsterapi, gestaltpsykologi og fra zen-buddhisme (Hayes et al. 2004).
Første generasjons atferdsterapi baserte seg på endring av atferd gjennom direkte erfaring, med andre ord respondente og operante betingningsprosedyrer. Eksempler på førstegenerasjons atferdsterapi er eksponeringsterapi ved angstlidelser, operante tilnærminger for behandling av depresjon og forsterkningsprosedyrer for opplæring av mennesker med autisme (Holden, 2010). Første generasjons atferdsterapi tidfestes til 50- og 60-tallet (Flaxman et al. 2011).
Andre generasjons atferdsterapi hadde sin spede begynnelse sent på 1950-tallet. Andre generasjons atferdsterapi vektla i større grad språk og kognisjon, men kom
