Tiårene etter andre verdenskrig skiller seg ut som spesielt betydningsfulle i ingeniørenes historie, og perioden kan kalles ingeniørenes gullalder. Da var ingeniørene ubestridte som ledere i industribedrifter og tekniske etater, og viktige premissleverandører for politikere, beskrives det hos Store norske leksikon.
Først i Horten
Selve ordet «ingeniør» skal stamme fra Spania og Italia på 1500-tallet. Den gangen skal det ha blitt brukt om militære spesialister på blant annet byggverk. Den første sivile tekniske utdanningen i Norge oppstod i Kongsberg der man på Bergseminaret utdannet bergingeniører. En utdanning som ble lagt under Universitetet i Oslo da UiO så dagens lys i 1811.
Den første ingeniørutdanningen ble opprettet i 1855 i Horten, uløselig knyttet til byens skipsverft. 20 år etter fylte man på med Trondhjems Tekniske Læreanstalt (1870), Kristiania Tekniske Skole (1873) og Bergen Tekniske Skole (1875).
I 1889 kunne ingeniørutdanningen i Oslo flytte inn i ny bygning i Cort Adlers gate, med verksteder og spesialrom for blant annet kjemi, tegning, laboratoriearbeid og bibliotek. Elevtallet hadde steget til 92 elever, og det trengtes mye bedre plass. Her holdt utdanningen til i over 100 år.
14 års aldersgrense i opptaket
Da 20 elever begynte på Christiania tekniske Skole i 1873, ble det første grunnlaget lagt for dagens ingeniørutdanning på OsloMet.
De måtte ta opptaksprøve, og betale 24 spesidalere årlig for undervisningen.
Aldersgrensen var 14 år, men det skulle vise seg at elevene som oftest var eldre og hadde større forkunnskaper enn det som først var tenkt, forteller OsloMet i sin egen jubileumsomtale.
På den tiden fantes det ingen høyere in
