Første steg
20.09.2019
For 20 år siden ble Helga Hope tatt som gissel med 9 ansatte og 25 barn i Hjelmeland barnehage.
Det er 15. mai 2000 klD11:00: Gradestokken kryper opp mot 30 grader. Barnehagen er pyntet med flagg i vinduene, barna leker ute og vaffeljernet står klart i solveggen. Det er to dager til 17. mai og styreren har bursdag, så det er mye å feire. Pedagogisk leder Helga Hope får vite at en mann vil snakke med henne. Hun kjenner ham igjen. Det er en nyskilt venn av familien. Helga vitnet i barnefordelingssaken. Hun opplevde ham som truende etterpå, og hadde fortalt det til det lokale politiet. Nå står han ved porten med en hund, en ryggsekk og en plastpose, og når Helga kommer bort, sier han at han har skytevåpen og skal ta kontroll over barnehagen. Inne i barnehagen blir de ansatte og 25 barn stuet sammen i et rom. Hope må bli med ham på kjøkkenet. I plastposen har han en hagle, kniv, strips og det som ser ut som en hjemmelaget bombe .1
-Jeg forsto at dette var alvorlig. Han ba meg hente en lekekasse, som han la bomben i. Så helte han bensin over og tente et stearinlys. Hvis noe skjedde, ville han dytte stearinlyset over og blåse barnehagen i lufta, minnes Helga.
For Helga tok det hele sju år før hun forsto at hun trengte videre hjelp etter det hun hadde opplevd. SLET MED SKYLDFØLELSE
- Jeg var aldri ærlig på hvordan jeg hadde det, fordi jeg ville ha barnehagen på beina igjen, forteller Helga.
-Jeg var redd for å kjenne etter hvordan jeg hadde det, i frykt for ikke å klare å reise meg igjen. Hun var 35 år og avdelingsleder den gangen. Hjemme hadde hun mann og fire barn. Året etter gisseldramaet tok hun jobben som styrer i barnehagen og ble der i ti år. I dag er barna voksne og hun og mannen bor i Sandnes, og Helga arbeider i Sola kommune som barnehagerådgiver.
I ettertid skulle hun ønske noen hadde snakket med henne om at hun drev seg selv for hardt. I tillegg slet hun med skyldfølelse.
-Jeg følte skyld og skam fordi det var min venn som hadde påført barn og ansatte så mye vondt.
Hun er glad foreldrene viste henne tillit etterpå. Hvis ikke hadde hun sluttet på dagen, sier hun. Men det var først i arbeidet med boka Ein dag i mai, som kom ut ni år etter gisseldramaet, at skyldfølelsen slapp taket. Først da venninnen og bokas forfatter, Anne Tove G. Ingvaldstad, påpekte at det ikke var Helga som var blitt satt på tiltalebenken, kom tårene. Forfatteren ble Helgas terapeut gjennom bokskrivingen og hjalp henne til å fi
Gå til mediet-Jeg forsto at dette var alvorlig. Han ba meg hente en lekekasse, som han la bomben i. Så helte han bensin over og tente et stearinlys. Hvis noe skjedde, ville han dytte stearinlyset over og blåse barnehagen i lufta, minnes Helga.
For Helga tok det hele sju år før hun forsto at hun trengte videre hjelp etter det hun hadde opplevd. SLET MED SKYLDFØLELSE
- Jeg var aldri ærlig på hvordan jeg hadde det, fordi jeg ville ha barnehagen på beina igjen, forteller Helga.
-Jeg var redd for å kjenne etter hvordan jeg hadde det, i frykt for ikke å klare å reise meg igjen. Hun var 35 år og avdelingsleder den gangen. Hjemme hadde hun mann og fire barn. Året etter gisseldramaet tok hun jobben som styrer i barnehagen og ble der i ti år. I dag er barna voksne og hun og mannen bor i Sandnes, og Helga arbeider i Sola kommune som barnehagerådgiver.
I ettertid skulle hun ønske noen hadde snakket med henne om at hun drev seg selv for hardt. I tillegg slet hun med skyldfølelse.
-Jeg følte skyld og skam fordi det var min venn som hadde påført barn og ansatte så mye vondt.
Hun er glad foreldrene viste henne tillit etterpå. Hvis ikke hadde hun sluttet på dagen, sier hun. Men det var først i arbeidet med boka Ein dag i mai, som kom ut ni år etter gisseldramaet, at skyldfølelsen slapp taket. Først da venninnen og bokas forfatter, Anne Tove G. Ingvaldstad, påpekte at det ikke var Helga som var blitt satt på tiltalebenken, kom tårene. Forfatteren ble Helgas terapeut gjennom bokskrivingen og hjalp henne til å fi