Det er kanskje merkelig at jeg som vel mer enn noen andre representer utviklingsstudiets fortid skal si noe om utviklingsstudiets framtid, men sånn er det. Uten makt og myndighet på utviklingsstudiet lenger må en si ja til de oppgaver en får tildelt. Men å snakke om utviklingsstudiets framtid og samarbeid uten å tenke tilbake på begynnelsen, noe Karen Brit har vært innom, er umulig.
Da jeg kom hjem fra Sudan i 1985 og begynte på Sagene lærerhøgskole var jeg ganske bestemt på at dersom vi greidde å etablere et u-landsstudium fra scratch skulle det ikke bare være som et hvilket som helst annet studium. Å komme hjem fra et av verdens fattigste land, endog å bli evakuert pga den begynnende borgerkrigen, var vanskelig og jeg følte en veldig sterk grad av avmakt. Noe måtte gjøres, og det lå i bunn da u-landsstudiet (som det het den gang) begynte at det var et ideologisk så vel som et akademisk prosjekt og studium. Samtidig var utdanning som utvikling en bærebjelke i studiet. Studentene skulle få kunnskap, men de skulle også forandre verden. De første studentene var blant de aller beste, mange med hovedfag bak seg, og det var et utrolig engasjement blant dem. Jeg tror jeg aldri før eller seinere har hatt så fantastiske diskusjoner som på de to første u-landskullene. Men kanskje var jeg bedre til å provosere studentene da enn nå. Og hva med oss lærere? Vi var relativt unge og svært entusiastiske. Men etter hvert fikk vi doktorgrader og ble professorer, og spørsmålet vi kan og bør stille oss er om vi tapte noe av vår sjel i jaget etter akademisk anerkjennelse og prestisje?
Nå skal vi altså se framover. Men som en vis mann en gang sa, det er vanskelig å spå, og ikke min
