Arkitektur N
01.09.2017
Kan arkitektur være noe annet enn arkitektur? Kan ny arkitektur beskrive fortidens liv? Turistvegprosjektet ved Allmannajuvet skal tilgjengeliggjøre gruvenes og arbeidernes historie for nye besøkende. Alma Oftedal møtte Peter Zumthor ved åpningen av prosjektet, og følger en tankerekke om bygninger, ord, poesi og minnearbeid.
Fra industribyen Sauda innerst i Saudafjorden slynger riksvei 520 seg langs Storelva og opp til Allmannajuvet. Her ligger et av de nyeste prosjektene i regi av Nasjonale Turistveger: Peter Zumthors minnesmerke over sinkgruvene i juvet. I pressemeldingen som Statens vegvesen sendte ut i forbindelse med åpningen den 8. september 2016, beskrives prosjektet som "eit monument over gruvedrifta og arbeidarane sine harde kår på slutten av 1800-talet. " Jeg dro til Allmannajuvet for å finne ut hvordan arkitektur kan bære vitnesbyrd om "harde kår".
Gruvene i Allmannajuvet var i drift fra 1881 til 1899. Det arbeidet på det meste litt over hundre mennesker her med å grave ut, knuse og vaske sinkmalm, som så ble fraktet ned til havna i Sauda og skipet til England, Belgia og Tyskland. Gruvene var mørke, fuktige og farlige, gruveveien rasutsatt, malmvognene tunge og gruveslusk-lønna elendig. Etter flere spede forsøk på å ta opp igjen gruvedriften etter nedleggelsen, var det i 1938 helt slutt, og det som var igjen av utstyr ble solgt på auksjon. Driftsbygninger og trebruer forfalt, vannkanaler og terrengmurer raste sammen. Etter hvert var det bare hustufter, brufundamenter og fragmenter av kanaler og støttemurer igjen. På slutten av 1980-tallet ble stedet gjort tilgjengelig for turister ved at veien opp til gruvene ble rustet opp og den nederste gruvegangen rensket. Når nå Allmannajuvet er videreutviklet som et turistmål, er gruveveien utbedret ytterligere og supplert med trapper der det er nødvendig. Det er anlagt en ny parkeringsplass og oppført bygg som huser kafé, utstilling og toaletter. Lengre inn langs gruveveien er et lite bygg som skal romme verneutstyr for framtidige gruvebesøkende under planlegging. Selve gruvene er foreløpig stengt på grunn av rasfare, men de vil bli sikret, og åpnes etterhvert.
De tre hovedfunksjonene som til nå er kommet i hus er plassert i hver sin boks, prefabrikert på industriområdet i Saudasjøen og forsiktig smøget på plass i tjærebredte trekonstruksjoner dekket av flate, sinktekkede tretak. Utvendig er boksenes tak, vegger og undersider kledd med svartmalt jute, og denne er også ført inn i dør- og vindussmyg og rundt trapperekkverk og trappetrinn. Innvendig er tak og vegger kledt og malt på samme måte. Bygningene er dramatisk plassert i terrenget: Toalettbygget krager ut over en ny natursteinsmur som demmer opp for fyllingen der parkeringsplassen er anlagt, kafé- og utstillingsbyggene ligger i hvert sitt bratte heng langs gruveveien.
Gruvedriftsarkitektur
"Dei enkle bygga er inspirert av gruvedrifta, slitet og arbeidarane sin strabasiøse kvardag", ifølge pressemeldingen. Ja, prosjektet har klare referanser til gruvedriftsarkitekturen: Trekonstruksjonene minner om en plattformkonstruksjon vi kan se på gamle fotografier, den stod i munningen til juvet da gruvene var i drift, som nedkastplass for malmen til knuse- og vaskeplassen under. Utstillingsbygget er til og med plassert omtrent på samme sted som plattformen stod. Innvendig kan boksenes detaljløse svarthet gi assosiasjoner til gruveganger - en referanse som blir framhevet i pressemeldingen. Men får den nye arkitekturen oss dermed til å minnes "gruvedrifta og arbeidarane sine harde kår"? På åpningen spør jeg Zumthor hva han tenker om dette. "It makes me want to paint the houses white!" svarer han, og uttrykker at en slik direkte tolkning av arkitekturen er reduserende og forenklende. Prosjektet har nemlig et mye åpnere budskap: "The new buildings should provoke a sense of history." Men også Zumthor snakker om å minnes arbeiderne: "The project commemorates the history of the people who worked here. It was almost forgotten - now people know about it again."
Vi er i et storslått landskapsrom når vi besøker prosjektet: Ei vid ur med kampesteiner og brukne bjørkestammer strødd nedover mot veien og elva, like før juvet smalner svart innover. Reste
Gå til medietGruvene i Allmannajuvet var i drift fra 1881 til 1899. Det arbeidet på det meste litt over hundre mennesker her med å grave ut, knuse og vaske sinkmalm, som så ble fraktet ned til havna i Sauda og skipet til England, Belgia og Tyskland. Gruvene var mørke, fuktige og farlige, gruveveien rasutsatt, malmvognene tunge og gruveslusk-lønna elendig. Etter flere spede forsøk på å ta opp igjen gruvedriften etter nedleggelsen, var det i 1938 helt slutt, og det som var igjen av utstyr ble solgt på auksjon. Driftsbygninger og trebruer forfalt, vannkanaler og terrengmurer raste sammen. Etter hvert var det bare hustufter, brufundamenter og fragmenter av kanaler og støttemurer igjen. På slutten av 1980-tallet ble stedet gjort tilgjengelig for turister ved at veien opp til gruvene ble rustet opp og den nederste gruvegangen rensket. Når nå Allmannajuvet er videreutviklet som et turistmål, er gruveveien utbedret ytterligere og supplert med trapper der det er nødvendig. Det er anlagt en ny parkeringsplass og oppført bygg som huser kafé, utstilling og toaletter. Lengre inn langs gruveveien er et lite bygg som skal romme verneutstyr for framtidige gruvebesøkende under planlegging. Selve gruvene er foreløpig stengt på grunn av rasfare, men de vil bli sikret, og åpnes etterhvert.
De tre hovedfunksjonene som til nå er kommet i hus er plassert i hver sin boks, prefabrikert på industriområdet i Saudasjøen og forsiktig smøget på plass i tjærebredte trekonstruksjoner dekket av flate, sinktekkede tretak. Utvendig er boksenes tak, vegger og undersider kledd med svartmalt jute, og denne er også ført inn i dør- og vindussmyg og rundt trapperekkverk og trappetrinn. Innvendig er tak og vegger kledt og malt på samme måte. Bygningene er dramatisk plassert i terrenget: Toalettbygget krager ut over en ny natursteinsmur som demmer opp for fyllingen der parkeringsplassen er anlagt, kafé- og utstillingsbyggene ligger i hvert sitt bratte heng langs gruveveien.
Gruvedriftsarkitektur
"Dei enkle bygga er inspirert av gruvedrifta, slitet og arbeidarane sin strabasiøse kvardag", ifølge pressemeldingen. Ja, prosjektet har klare referanser til gruvedriftsarkitekturen: Trekonstruksjonene minner om en plattformkonstruksjon vi kan se på gamle fotografier, den stod i munningen til juvet da gruvene var i drift, som nedkastplass for malmen til knuse- og vaskeplassen under. Utstillingsbygget er til og med plassert omtrent på samme sted som plattformen stod. Innvendig kan boksenes detaljløse svarthet gi assosiasjoner til gruveganger - en referanse som blir framhevet i pressemeldingen. Men får den nye arkitekturen oss dermed til å minnes "gruvedrifta og arbeidarane sine harde kår"? På åpningen spør jeg Zumthor hva han tenker om dette. "It makes me want to paint the houses white!" svarer han, og uttrykker at en slik direkte tolkning av arkitekturen er reduserende og forenklende. Prosjektet har nemlig et mye åpnere budskap: "The new buildings should provoke a sense of history." Men også Zumthor snakker om å minnes arbeiderne: "The project commemorates the history of the people who worked here. It was almost forgotten - now people know about it again."
Vi er i et storslått landskapsrom når vi besøker prosjektet: Ei vid ur med kampesteiner og brukne bjørkestammer strødd nedover mot veien og elva, like før juvet smalner svart innover. Reste
