Den gang så man for seg to måter eugenikken skulle virke på i samfunnet. «Positiv» eugenikk skulle oppmuntre mennesker med gode forutsetninger og godt arvemateriale til å få flere barn, mens «negativ» eugenikk skulle hindre utbredelsen av dårlig arvemateriale.
Dette var i utgangspunktet ment å være et positivt bidrag til menneskeheten i en tid med store sosiale problemer og utfordringer, men slik ble det ikke.
I stedet fungerte eugenikken som en legitimering av ideer om at rase og sosial klassetilhørighet hadde et biologisk utgangspunkt, som igjen munnet ut i grusomheter som tvangssterilisering og nazistenes rasehygiene.
Forbud mot forskning
Ideen om rase skulle vise seg å bli en stadig tilbakevendende kontrovers for genetikkfeltet, også lenge etter Hitler og andre verdenskrig.
I 1952 ble det undertegnet en UNESCO-avtale som forbød biologisk forskning på menneskelig atferd. Samme år vedtok UNESCO også at det ikke lenger var legitimt å referere til «rase» som en forklaringsfaktor for menneskelig atferd (Segerstråle 2000, 30).
Mange amerikanske og britiske biologer kjempet etter andre verdenskrig mot den feilaktige og katastrofale oppfatningen om at det er mulig å manipulere arvegang på den måten eugenikere så for seg at man kunne. De tilstrebet i stedet å utvikle et vitenskapsfelt som kunne forklare den komplekse arvegangen hos mennesket, for derigjennom å utvikle medisiner for genetiske sykdommer. (Kevles 1995, ix).
Men det var - naturlig nok - en utakknemlig øvelse å tale genetikkforskningens sak like etter Nazi-regimets umenneskelige herjinger.
Bekymringene for at forskningsfeltene atferdsgenetikk og sosiogenomikk skal kunne anta former som likner på tankegodset fra den gang eugenikktankegangen herjet, er fremdeles til stede og uttalt hos mange fagfolk.
Sosiogenomikk - den nye eugenikken?
En av dem er professor i sosiologi ved universitetet i Stanford, Jeremy Freese, som skriver i artikkelen «The Arrival of Social Science Genomics» at forskere som arbeider med samfunnsfaglig genomikk har et moralsk ansvar for å lære seg eugenikkens historie.
En av sosiogenomikkens kritikere, vitenskapshistorikeren Nathaniel Comfort, at genetikken har en begredelig historie når det kommer til det å skulle løse sosiale problemer. Han viser til den franske psykologen Alfred Binet, som i 1905 oppfant IQ-testen i utgangspunktet for å kartlegge barn som trengte ekstra hjelp på ulike områder. I løpet av de neste tjue årene kunne de som fikk for lav skår på IQ-testen risikere å bli steriliserte, ut fra en misforstått frykt for at mennesker med intelligens under middels ville spre «tilbakestående» gener.
Hva kan vi gjøre for å unngå at sosiogenomikken lider samme skjebne, spør Comfort.
Fakta: Sosiogenomikk
Genomikk er studiet av alle gener i en organisme, med mål å forstå molekylær organisering, funksjon, interaksjon og evolusjonær historie til dem. Mens genetikken studerer et eller noen få gener, studerer genomikken hele genomet - altså den totale arvemassen. (SNL.no)
Epigenetikk handler om arvelige egenskaper som ikke skyldes endringer i selve DNA-koden, men som skyldes avlesning og bruk av genetisk kode. Påvirkning fra miljøet kan føre til epigenetiske endringer. (Wikipedia)
Epigenomikk er studiet av alle epigenetiske endringer i genomet. (SNL.no)
I sosiogenomikken forsøker man å forstå de molekylære mekanismene som er med på å regulere atferden vår, og videre derfra se på hvordan disse molekylære prosessene påvirkes av sosial informasjon fra miljøet rundt oss. Sagt på en litt enklere og mer upresis måte, hvordan genene våre påvirker måten vi er på, og hvordan miljøet vi lever i, virker tilbake på genene våre.
Klikk for mer...
Klikk for mindre...
Gener og sosial innflytelse
The Human Genome Project - kartlegningen av det menneskelige genomet - ble fullført i 2003. I 2005 ble det publisert som hevder at sosialt liv har en biologisk basis, og derfor i noen grad er påvirket av genetikk og evolusjonære krefter. (Da først og fremst med henblikk på dyr.)
Artikkelforfatterne argumenterer for at man har identifisert gener som regulerer sosial atferd og som har klare følger for evolusjonær utvikling av sosial atferd. De er også tydelige på at genomet er sensitivt overfor sosial innflytelse.
Professor i medisin og psykiatri, Steven Cole, beskriver soiogenomikk som læren om hvordan hverdagslivets omstendigheter påvirker hvordan genene hos oss mennesker uttrykker seg.
Ved sosiogenomiske undersøkelser bruker man moderne dataverktøy og gjør direkte analyser av genomet i stedet for indirekte. (Litt mer om hva som ligger i denne forskjellen i neste avsnitt.) I artikkelen fra 2014 skriver Cole om studier som viser at sosiale miljøfaktorer som urbanitet, lav sosioøkonomisk status, sosial isolasjon,
