Fagpressenytt

HUMANIORA: Det er nesten ett år siden mitt brudd med Universitetet i Bergen. Etter en kjip ansettelsessak til et undervisningsvikariat ved instituttet, som hadde trukket ut over flere måneder, fikk jeg tilbud om fast jobb hos min nåværende arbeidsgiver, Netlife Research. Dette tilbudet kom dagen etter at jeg omsider ble tilbudt undervisningsvikariatet. Vikarjobben gikk videre til en nær venn og kollega, som på det tidspunktet også hadde blitt en akademisk konkurrent. På overflaten kan det se ut som at det ordnet seg. Det ville vært uærlig av meg ikke å innrømme at jeg er heldig og privilegert som nå hver dag kan gå til en jobb hvor jeg føler jeg får brukt de beste sidene av meg selv. Det er også det som uroer meg. I møte med mine tidligere kolleger på universitetet er jeg nesten flau over å ha «klart det». Jeg finner en uro hos mine akademiske kolleger som nå har fullført eller er nær sin doktorgrad. Den uroen heter midlertidigheten. Den uroen heter usikkerheten. Den uroen heter uforutsigbarheten. Den uroen heter undernært selvbekreftelse.

Det burde vært en ikke-sak å få en fast stilling etter å ha tatt høyere utdannelse. Alle skjønner at ikke alle kan få jobb i akademia, men mitt inntrykk er at få klarer å se for seg en jobb utenfor. Skylappene er ideen om at man er sin spesialisering. Jeg har selv blitt spurt om hvorfor en religionsviter har blitt interaksjonsdesigner i et firma som jobber med digitale brukeropplevelser. Svaret på det er enkelt. Hver dag er jeg betalt for å hjelpe våre kunder med å kommunisere klart med brukerne sine gjennom digitale løsninger; å finne de rette begrepene for målene sine; å forstå hvordan og hvor mennesker søker meningsfulle opplevelser.

Det hører også med til forklaringen at jeg har se