Arkitektur N
19.12.2017
Det sier Alice Greenwald som var del av en internasjonal ekspertgruppe som bistod AUF i arbeidet på Utøya. Hun ser de norske minnesmerkene i sammenheng med andre internasjonale eksempler på arkitektur og sorgarbeid.
- I senere år har minner og traumer blitt en stor akademisk disiplin i USA, forteller Alice Greenwald. Hun er direktør for 9/11 Memorial & Museum i New York.
På Utøya var hun en del av en ekspertgruppe som AUF fikk kontakt med via forsker Tor Einar Fagerland ved NTNU, og som bestod av nevnte Greenwald, James Young, Ed Linenthal og Cliff Chanin - alle eksperter på minnearbeid og minnesteder. Å få innspill utenfra var sentralt i arbeidet med å gjenreise Utøya.
Greenwald kunne bruke flere erfaringer hun hadde gjort seg i arbeidet med minnestedet etter 9/11.
- Den store utfordringen ligger i spenningen mellom å minnes og å fornye, og det er uunngåelig når man skal jobbe med traumatiske tap. Samtidig må man balansere de personlige tapene med den nasjonale sorgen. Disse utfordringene var ganske like i New York etter 9/11 og i Norge etter 22. juli.
Men en tydelig forskjell var det også: 9/11 var det verste angrepet som noen gang har blitt utført av utenlandske gjerningsmenn på amerikansk jord. I Norge måtte man forholde seg til en grusom handling utført av en av landets egne borgere.
- Et sentralt punkt når man arbeider med minnesteder er å hele tiden respektere smerten som de etterlatte føler, samtidig som man gir objektiv, profesjonell rådgiving. Man må være sensitiv, men opptatt av nøyaktig historiefortelling.
- Har man en egen tradisjon for dette i USA? - Ikke én bestemt tradisjon, men man er nok mer vant til å håndtere slike hendelser. Og det finnes offentlige minnesmerker i USA som har blitt ledende eksempler på hvordan man oppnår en balanse mellom å hylle de døde og instruere de levende.
Gå til medietPå Utøya var hun en del av en ekspertgruppe som AUF fikk kontakt med via forsker Tor Einar Fagerland ved NTNU, og som bestod av nevnte Greenwald, James Young, Ed Linenthal og Cliff Chanin - alle eksperter på minnearbeid og minnesteder. Å få innspill utenfra var sentralt i arbeidet med å gjenreise Utøya.
Greenwald kunne bruke flere erfaringer hun hadde gjort seg i arbeidet med minnestedet etter 9/11.
- Den store utfordringen ligger i spenningen mellom å minnes og å fornye, og det er uunngåelig når man skal jobbe med traumatiske tap. Samtidig må man balansere de personlige tapene med den nasjonale sorgen. Disse utfordringene var ganske like i New York etter 9/11 og i Norge etter 22. juli.
Men en tydelig forskjell var det også: 9/11 var det verste angrepet som noen gang har blitt utført av utenlandske gjerningsmenn på amerikansk jord. I Norge måtte man forholde seg til en grusom handling utført av en av landets egne borgere.
- Et sentralt punkt når man arbeider med minnesteder er å hele tiden respektere smerten som de etterlatte føler, samtidig som man gir objektiv, profesjonell rådgiving. Man må være sensitiv, men opptatt av nøyaktig historiefortelling.
- Har man en egen tradisjon for dette i USA? - Ikke én bestemt tradisjon, men man er nok mer vant til å håndtere slike hendelser. Og det finnes offentlige minnesmerker i USA som har blitt ledende eksempler på hvordan man oppnår en balanse mellom å hylle de døde og instruere de levende.
