Fagpressenytt

Begrepet «å vøle» vil nok for de fleste i dag ha en gammelmodig klang, med assosiasjoner til det tradisjonelle bondesamfunnet, fra tiden før effektivisering og industriell tenkning tok over i landbruket. Allikevel er det noe grunnleggende i dette utrykket som er i ferd med å få fornyet aktualitet i dag: det å ta vare på, å sette i stand.1 Å bøte, utbedre, ordne til, og tilsvarende begreper, uttrykker også en aktiv ressursbevissthet og omsorg for noe. I dag kjenner mange på behovet for å «vøle». Ikke bare klær, møbler og bygninger - men også relasjonene til natur og landskap, til vår felles historie, til sosiale fellesskap og til hverandre.
Sett i denne sammenhengen kan begrepet å vøle romme mye av det samme innholdet som det mer moderne uttrykket å regenerere, enten det knyttes til arkitektur og byplanlegging eller framtidsrettet forvaltning av rurale landskap. Jeg tenker på konsepter som Regenerative cities2, Heritage for Rural Regeneration3 eller «regenerativt landbruk», som har som mål å sikre jordas fruktbarhet og artsmangfold, og samtidig binde karbon.

Erkjennelser på tørkeloftet. Da spørsmålet om å skrive denne teksten kom, var min første assosiasjon knyttet til en opplevelse for mange år siden på et loft i Hardanger. Jeg skulle hjelpe en venn å henge opp noe utstyr til tørk. Oppe på loftet undret jeg meg over at dette store våningshuset, som var tekket med skiferheller av imponerende dimensjoner, hadde så åpenbart underdimensjonerte taksperrer. Hva kunne dette komme av? Alt annet ved bygget vitnet om godt håndverk og sikkert faglig skjønn?
Forklaringen jeg fikk var som følger: De store, tunge skiferhellene ble tatt ned av hver andre generasjon (ca. hvert femtiende år) for ettersyn av plugger for takinnfesting og heller. Når denne store operasjonen først var i gang, så var det hensiktsmessig også å skifte taksperrene, som kunne være preget både av råteinnslag etter kraftige regnperioder og billeangrep. Med dette som fast praksis, gjaldt det å finne den mest gunstige dimensjonen på stokkene - den som holdt skiferhellene på plass, selv med til dels kraftig nedbøying av stokkene over tid. Det var viktig å velge emner med dimensjoner som lå nærmest mulig opp til det ferdige resultatet, og på den måten unngå å binde opp virke som kunne nyttes til formål som krevde større dimensjoner i bygninger og bryggeanlegg på garden. En skulle ikke «økse ned» en stokk mer enn høyst nødvendig.
Denne forklaringen fascinerte meg umiddelbart, og åpnet døren til en kunnskapstradisjon som i sitt vesen har en følsomhet for sted, tilgang til begrens