AddToAny

Å ha som mål å endre et fagfelt som er tradisjonstungt og ofte går i arv, er ikke bare hårete og ambisiøst. Noen vil kalle det naivt

Naivt. Eller kanskje nok et tilfelle av unge mennesker som aper etter amerikanske campus-trender med rop om såkalt identitetspolitikk. Tross alt, «er det egentlig så ille her i Norge?».
Det er ingen som stopper deg i å studere arkitektur, var det noen som sa til meg. Nei, problemet er kanskje ikke å få en fot i døren.
Utfordringen er det som skjer når man først er inne.

Da Safe Space Collective konfronterte det norske arkitekturfeltet. Da ROM for kunst og arkitektur i 2020 bestemte seg for å adressere temaet mangfold og representasjon i norsk arkitektur, var det flere interne diskusjoner om hvordan dette burde gjøres. Fallgruvene var mange og det fantes ingen klar instruks for hvordan man skulle navigere rundt dette. Det var få forbilder på den tiden, snarere det motsatte. Selv er jeg en statsviter som ble byplanlegger etter å ha valset inn på ROM, hvor jeg ble i seks år. Det var ikke makt jeg skulle jobbe med, men hvordan makt påvirker våre fysiske omgivelser.
Gjertrud Stensvåg hadde nettopp kommet inn som ny leder og skulle fylle skoene til Henrik der Minassian som hadde styrt galleriet i 13 år. Å reise en debatt om noe som ikke en gang er anerkjent som et problem, var ikke et enkelt første prosjekt.
Forventningene var derfor skyhøye og fallhøyden markant. Ingen hadde egentlig erklært homogeniteten i norsk arkitektur for et problem på dette tidspunktet.

De svarte rutene. I forlengelse av internasjonale bevegelser som MeToo og Black Lives Matters (BLM) har felt etter felt i samfunnet tatt et oppgjør med egen homogenitet. Med blandet suksess, grunnet temaets kompleksitet og mangel på kunnskap tilrettelagt norske forhold. Sløv begrepsbruk har også gjort debatten polemisk og lite konstruktiv.
Arkitekturfeltet satt på sin side stille i sin båt. Kanskje med et lite håp om at stormen skulle gi seg uten at de måtte være med å rydde opp.
Da BLM kom til Norge opplevde flere at det var «nå eller aldri»: Skulle man si noe om strukturelle systemer, makt og forskjeller, så var det nå det måtte skje. Undertegnende var som sagt arvegods fra der Minassians tid, og gikk med på å skrive en tekst om norsk arkitekturs homogenitet. Der manet jeg til mer og bedre representasjon i feltet under ROM Forlag. Jeg opplevde dette som risikabelt for min egen del: Muligheten for å bli stemplet som urokråke og aldri slippe inn i et arkitektkontor før jeg i det hele tatt var ferdig med masteren, føltes høyst sannsynlig.
Jeg er det Nirmal Puwar kaller en space invader. Jeg befinner meg i rom kvinner av min art historisk sett ikke har fått tilgang til i norsk kontekst. Sånne som meg rådes til å tre varsomt. Formuleringene krevde derfor presisjon og en grad av saklighet som ingen kunne arrestere meg på. Jeg tenkte også at «ingen andre i en lignende situasjon er gærne nok til å la meg få så frie tøyler som Stensvåg gir meg her. Så det er nå eller aldri».
Teksten var et essay der jeg tok opp homogeniteten i norsk arkitektur og mangelen på representasjon; hvordan dette er problematisk når vi tegner og bygger for alle, fordi vi går glipp av perspektiver som kan bidra til å løse samfunnsproblemer. Den ble skrevet før demonstrasjonene kom til Norge, men ble publisert da BLM markerte seg her på en måte som tvang alle til å gjøre seg opp en mening: I kakofonien av ekstase (over å endelig bli hørt), frustrasjon (over at Floyd måtte bli drept foran kameraer for å bli hørt), tvil (om de som lovte forandring virkelig mente det) og spenning (over å leve i en tid der forandring var mulig). For å få i gang debatten annonserte ROM en open call for temaet jeg hadde tatt opp. «Fra de Andre Nordmennene» var preludiet, mens open call'en skulle finne svarene ingen egentlig hadde akkurat da.

Performative støtteerklæringer. En av de største bekymringene fra min side og og
Gå til mediet

Flere saker fra Arkitektur N

Tankene går ufravikelig tilbake til norsk stoldesign på høyden av forrige gullalder midt på 1900-tallet når vi ser Anderssen & Volls Brasilia.
Arkitektur N 24.09.2022
I ly av Tracy Emins skulptur vokser en lokal fauna frem i Bjørvika.
Arkitektur N 24.09.2022
På Tøyen har et ungt geologisk museum reist seg i det gamle. Det ivaretar samtidens, men også fortidens behov.
Arkitektur N 24.09.2022
Denne lederen skrives i et klima der norske nyhetssendinger gjennomgående er preget av krig og krise.
Arkitektur N 24.09.2022
ARKITEKTUR N THE NORWEGIAN REVIEW OF ARCHITECTURE
Arkitektur N 24.09.2022

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batliv bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten gravplassen handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalisten juristkontakt khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport Kontekst lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sykepleien synkron tannhelsesekreteren Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt