Fagpressenytt

Snuser inn fersk trykksverte som narkomane. Et par voksne står sammen med barn, viser dem klassikerne og leser med hviskestemme. Jeg vet ikke hvilken bokhylle jeg hører hjemme ved. Jeg ser hylle på hylle med bokrygger i alle tykkelser og farger. Spredt rundt i butikken står rastløse kunder i regnvåte klær. Noen vet hva de skal ha, hva de bør lese denne måneden, andre later som de vet hva de ser etter. Min oppmerksomhet fanges av en liten lysegrønn bok som står halvveis ut av bokhyllen. Jeg tar den frem og åpner Marguerite Duras' «Å skrive»:
For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet. Å stenge ute forstyrrelser og inntrykk for å forsvinne inn i sitt eget skaperunivers, sitt eget uttrykk. Det kan være smertefullt, akkurat som kunsten selv.

JEG LESER raskt nedover siden og forundres over hvordan denne Duras kan omtale ensomheten som et verktøy hun kan bruke. En ensomhet som tilfører henne noe, og slett ikke bruker henne opp. Jeg mister jakken på gulvet og leser videre:
Man finner ikke ensomheten, man skaper den (...). Jeg var alene i dette huset (...). Huset ble skrivingens hus (...) ensomhet er det man må ha for å gjøre noe.
«Marguerit