HK-Nytt
30.08.2018
Det handler ikke bare om fotball. I et land der «alle» er organiserte spiller fagbevegelsen en viktig rolle i islendingens liv.
Det er i slutten av juni og Island ligger under 1-0 mot Kroatia i fotball-VM i Russland. Islendingene må vinne for å ha mulighet til avansement fra gruppespillet. Håpet henger i en tynn tråd, og det koker blant unge og gamle islendinger foran storskjermen i parken Hljómskálagardurinn i hovedstaden hver gang heltene deres fosser fram i angrep.
Også butikkjeden Netto 24 i sentrum av Reykjavik er pyntet til fest. Bilder av jublende islendinger kler butikkvinduene, og mange av de ansatte har byttet ut uniformen med den islandske landslagsdrakta. Når du går inn her, eller i hvilken som helst annen dagligvarebutikk på Island, er det liten vits i å spørre om de ansatte er fagorganiserte. Island har en organisasjonsgrad på nærmere 90 prosent, den høyeste i Norden.
Tidlig krøkes
Margrét Magnúsdóttir jobber deltid i en Netto-butikk i Reykjavik ved siden av å fullføre videregående skole. Om sommeren jobber hun fulltid. Magnúsdóttir er medlem av fagforeningen VR, Reykjavikavdelingen i forbundet LÍV, Handel og Kontors søsterforbund på vulkanøya. Magnúsdóttir husker godt da hun gikk i 10. klasse, da hun og elevene på skolen fikk besøk av en fagforeningsmann.
- Han fortalte oss hvor viktig det er å være fagorganisert og informerte oss om hvilke fordeler og rettigheter du har som medlem, forteller hun.
Har ikke tillitsvalgt
Selv om de aller fleste av kollegene til Margrét Magnúsdóttir er organisert, og er omfattet av en kollektiv avtale, så har de ingen tillitsvalgt i butikken. Magnúsdóttir forteller at hun hadde en tillitsvalgt før, i bensinstasjonen hvor hun jobbet, men at det ikke er så vanlig i butikkene. Det er nemlig forbundet LÍV som forhandler lønna til de butikkansatte, det gjør de sentralt med arbeidsgiverforeningene. Hvis du ønsker ytterligere lønnsøkning må du selv gå til sjefen. Det er ikke noen utstrakt tradisjon for kollektive lokale forhandlinger i det islandske arbeidslivet.
- To ganger i året har vi rett til å avtale lønnsforhandlinger med sjefen. Da må vi gå en og en og forhandle, og du må ha argumentene klare. Enten får du ja eller så er det nei, sier Margrét Magnúsdóttir.
Mot strømmen
Mens organisasjonsgraden er synkende i resten av Norden, så holder den seg altså stabilt høy på Island. Det handler ikke bare om at Margrét og islandske elever får besøk av fagbevegelsen på skolen. Foruten å hjelpe deg når du havner i trøbbel i arbeidsforholdet, så spiller fagbevegelsen og de kollektive avtalene en viktig del når det gjelder velferdsordningene på Island. Og de er helt avgjørende for livet til islendingene.
Gudbrandur Einarsson er forbundsleder i handelsforbundet LÍV og leder for den lokale avdelingen i Keflavik. HK-Nytt møter han i en forblåst gate i byen, en times kjøring fra hovedstaden Reykjavik. Einarsson forteller at du blir sett på som litt rar hvis du ikke er med i en fagforening her i landet.
- Vi har ulike fond som arbeidstakerne og arbeidsgiverne betaler inn til. Folk vet at når de er medlem av fagforeninga så kan de benytte seg av disse, forklarer forbundslederen.
For eksempel hvis en butikkmedarbeider blir syk på Island så bruker hun først opp sykepengedagene som arbeidsgiverne betaler og som er basert på de kollektive avtalene i landet. Disse avtalene gjelde
Les opprinnelig artikkelOgså butikkjeden Netto 24 i sentrum av Reykjavik er pyntet til fest. Bilder av jublende islendinger kler butikkvinduene, og mange av de ansatte har byttet ut uniformen med den islandske landslagsdrakta. Når du går inn her, eller i hvilken som helst annen dagligvarebutikk på Island, er det liten vits i å spørre om de ansatte er fagorganiserte. Island har en organisasjonsgrad på nærmere 90 prosent, den høyeste i Norden.
Tidlig krøkes
Margrét Magnúsdóttir jobber deltid i en Netto-butikk i Reykjavik ved siden av å fullføre videregående skole. Om sommeren jobber hun fulltid. Magnúsdóttir er medlem av fagforeningen VR, Reykjavikavdelingen i forbundet LÍV, Handel og Kontors søsterforbund på vulkanøya. Magnúsdóttir husker godt da hun gikk i 10. klasse, da hun og elevene på skolen fikk besøk av en fagforeningsmann.
- Han fortalte oss hvor viktig det er å være fagorganisert og informerte oss om hvilke fordeler og rettigheter du har som medlem, forteller hun.
Har ikke tillitsvalgt
Selv om de aller fleste av kollegene til Margrét Magnúsdóttir er organisert, og er omfattet av en kollektiv avtale, så har de ingen tillitsvalgt i butikken. Magnúsdóttir forteller at hun hadde en tillitsvalgt før, i bensinstasjonen hvor hun jobbet, men at det ikke er så vanlig i butikkene. Det er nemlig forbundet LÍV som forhandler lønna til de butikkansatte, det gjør de sentralt med arbeidsgiverforeningene. Hvis du ønsker ytterligere lønnsøkning må du selv gå til sjefen. Det er ikke noen utstrakt tradisjon for kollektive lokale forhandlinger i det islandske arbeidslivet.
- To ganger i året har vi rett til å avtale lønnsforhandlinger med sjefen. Da må vi gå en og en og forhandle, og du må ha argumentene klare. Enten får du ja eller så er det nei, sier Margrét Magnúsdóttir.
Mot strømmen
Mens organisasjonsgraden er synkende i resten av Norden, så holder den seg altså stabilt høy på Island. Det handler ikke bare om at Margrét og islandske elever får besøk av fagbevegelsen på skolen. Foruten å hjelpe deg når du havner i trøbbel i arbeidsforholdet, så spiller fagbevegelsen og de kollektive avtalene en viktig del når det gjelder velferdsordningene på Island. Og de er helt avgjørende for livet til islendingene.
Gudbrandur Einarsson er forbundsleder i handelsforbundet LÍV og leder for den lokale avdelingen i Keflavik. HK-Nytt møter han i en forblåst gate i byen, en times kjøring fra hovedstaden Reykjavik. Einarsson forteller at du blir sett på som litt rar hvis du ikke er med i en fagforening her i landet.
- Vi har ulike fond som arbeidstakerne og arbeidsgiverne betaler inn til. Folk vet at når de er medlem av fagforeninga så kan de benytte seg av disse, forklarer forbundslederen.
For eksempel hvis en butikkmedarbeider blir syk på Island så bruker hun først opp sykepengedagene som arbeidsgiverne betaler og som er basert på de kollektive avtalene i landet. Disse avtalene gjelde
