I formålsparagrafen uttrykkes det bekymring over at ytringsrammene i Norge og andre vestlige land blir stadig snevrere. Det nystartede forbundet mener at et fellesskap basert på vestlige verdier og identitet er i ferd med å forvitre. Det hevdes videre at mange ikke tør ytre seg av fare for å miste jobb og inntekt, forfremmelser eller anseelse. Vi kan også lese at det finnes «en sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter».
Alt dette ønsker det nye Ytringsfrihetsforbundet å gjøre noe med. Planen er blant annet å gi medlemmene «en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt».
Den egentlige konteksten her, tydelig for de fleste som har fulgt dette en stund, er at Lurås og meningsfellene hans i Resett krever å kunne si hva de vil om innvandring, islam og muslimer uten at noen skal utsette dem for rasismeanklager eller beskylde dem for å spre hat.
Lettere å vinne metadebatten
Det er selvsagt sunt og riktig å være kritisk til autoritær religion, islamistisk terror, drap, og de som målbærer slike ufyseligheter. Det er vel de fleste anstendige mennesker kritisk til. Men slik kritikk kan også tippe over i svartsynt dogmatikk, irrasjonell alarmisme og konspirasjonsteorier.
Slik Resett framstår i dag, er det lett å forstå de som mener at nettstedet har tråkket over grensen. Nettstedets skribenter, kommentatorer og kommentarfelt lar sjelden en anledning gå fra seg til å hisse hverandre opp med negative og bombastiske generaliseringer rundt innvandring, islam og muslimer.
Vi har jo en del erfaring med hva svartsynt demonisering av hele fo
