Artikkelen tar utgangspunkt i erfaringer fra forskningsprosjektet «Gode grep for varig endring?» som var en del av Høgskole- og universitetssosialkontorforsøket (HUSK)2). Forskningsfeltet i prosjektet var sosiale tjenester i tre kommuner i Midt-Norge. Her fulgte jeg 18 sosialhjelpsmottakere med flyktningbakgrunn samt ti ansatte i perioden 2007 til 2011.
Forskningsprosjektet i sin helhet blir ikke presentert i denne artikkelen. Fokuset i artikkelen er å drøfte ulike utfordringer knyttet til klientenes forventninger om at deltakelse i forskningsprosjektet skulle bidra til forandring. Selv om det ikke var lagt opp til utprøving av nye tiltak i forskningsprosjektet, håpet enkelte av klientene at de gjennom å delta ville få arbeid. Enkelte episoder i møte med klientene og de ansatte økte min bevissthet rundt forskningens konsekvenser på ulike nivåer, og ikke minst om viktigheten av en tydeliggjøring av forskningens formål og utfall. For å utdype temaet for denne artikkelen gir jeg først en kort beskrivelse av det nasjonale forsøket mitt forskningsprosjekt «Gode grep for varig endring?» var en del av. Deretter drøftes de dilemmaene og spørsmålene man kan møte som forsker, blant annet brukernes spørsmål «What's in it for us?». («Hva får vi igjen for det?»).
Bakteppe
HUSK-forsøket: et partssamarbeid
HUSK-forsøket skulle prøve ut ulike samarbeidsformer mellom universitet, høgskoler, praksisfeltet og brukere av sosiale tjenester og pågikk i perioden 2006-2011. Målet var å bedre tjenestene for brukerne. Alle partene ble definert som likeverdige og de skulle samarbeide om prosjektene. Tanken bak HUSK var blant annet 1) at forskningen skulle bli mer praksisnær og oppleves relevant for praksisfeltet, 2) at praksisfeltet skulle ta i bruk forskningen, og 3) at brukerne skulle bli dratt mer inn og medvirke i utforming av tjenestene. Startfasen bar preg av usikkerhet om hva dette samarbeidet skulle innebære og hvilke forventninger det var rimelig å ha til slike prosjekter. I prosessen dukket det også opp flere spørsmål: Hvordan være likeverdige uten å måtte bli like? Hvem skulle styre prosjektene - praksis eller forskerne? Hvem skulle forme prosjektene? Hvem skulle delta? Hva skulle utfallet bli? Erfaringer og dilemmaer knyttet til anerkjennelse av partnernes ulike roller ble spesielt synlig.
Dette forsøket skapte nye arenaer for samarbeid mellom partene og mange ulike modeller ble prøvd ut. Noen prosjekter var mer forskningsrettet, der det ble lagt vekt på teoretiske analyser og skriving, andre kunne være praktiske utprøvinger av ulike tiltak og modeller for eksempel innen brukerdeltakelse og partnerskap. Målet var - uansett prosjekt - at partnerskapstanken skulle være sterkt til stede.
Prosjektansvaret ble lagt på universitets- og høgskolenivå. Diskusjonene i forsøksperioden var mange, og et spørsmål som dukket opp var om det egentlig ble et reelt partnerskap når universitetsverdenen var så tungt til stede. Et annet spørsmål var om rene forskningsprosjekter som ikke var brukerstyrte, og heller ikke definert som aksjonsforskning, kunne få til denne likeverdigheten. Er det å målbære brukernes stemmer nok, eller må deltakerne være med i hele prosessen?
Prosjektet Gode grep for varig endring?
Mitt forskningsprosjekt var et delprosjekt innen HUSK-forsøket. Brukerne i dette prosjektet var langtidsklienter i sosialtjenesten, hadde flyktningbakgrunn og hadde bodd i Norge mellom 10 og 20 år. Spørsmål som ble drøftet i dette prosjektet var: Hva var bakgrunnen for deres klientposisjon? Hvordan opplevde de å ha marginale muligheter på arbeidsmarkedet? Hvordan håndterte de ansatte oppgaven med å kvalifisere til arbeid samtidig som de møtte en rekke utfordringer både på individ-, relasjons- og strukturnivå som lå der og «forstyrret» kvalifiseringsprosessen? Flyktningene hadde vært gjennom en rekke kurs med mål om at de skal bli attraktive for arbeidsmarkedet og etter hvert økonomisk selvhjulpne. Deres felles erfaring som langtidsklienter er at de ikke har blitt funnet «gode nok» for arbeidslivet og har vært hjelpeavhengige fra de kom til Norge. De ansatte som står i dette landskapet må balansere mellom på den ene siden å motivere og gi håp om arbeid, og på den andre siden å håndtere diskriminering og andre hindringer som bidrar til at de er klienter - og har vært det over lang tid.
Jeg valgte et følgeforskningsopplegg der jeg kunne følge utviklingen over tid. Det forutsatte dialog og at de jeg fulgte var aktive deltakere i forskningen. Jeg møtte et felt fullt av spenninger, forventninger og lojalitetsutfordringer. Jeg ønsket å avdekke dilemmaer aktørene (både klienter og ansatte) i feltet møter, ikke minst å peke på strukturer som ekskluderer og marginaliserer klientene, men også de ansattes frustrasjoner over dette. En av intensjonene med prosjektet var også å bidra til å minske avstanden mellom forskning og praksis.
Mine informanter delte en del erfaringer og betingelser her i Norge, blant annet at de kom som flyktninger for mange år siden og de stod utenfor arbeidslivet og var i samme kategori: langtidsklienter. Fellesnevneren mellom dem var med andre ord at de var langtidsmottakere av sosialhjelp og hadde flyktningbakgrunn. Men utenom dette var det også store forskjeller. De kom fra ni forskjellige land (Afghanistan, Iran, Irak, Somalia, Etiopia, Sudan, Vietnam, Thailand og El Salvador), med ulik religiøs og etnisk bakgrunn, forskjellig utdanning og jobberfaring og så videre. De hadde bodd i Norge i mange år; den første ankom i 1990 og de siste i 2002. De var mellom 30 og 50 år da studien startet. De fleste hadde hatt arbeid i hjemlandet, og flere hadde høgskole- og universitetsutdanning. De fleste levde i familier med barn. Åtte var gift og sju var skilt. De fleste skilte var alene om omsorgen for barna. 12 av 18 var kvinner. Ved å inkludere personer fra forskjellige land og med ulik bakgrunn, kan man i større grad få tak i de felles erfaringene som innvandrersituasjonen og møtet med det norske samfunnet gir (Orupabo 2008, Prieur 2004). En annen begrunnelse for å sette sammen utvalg på tvers av etnisitet er det å komme forbi «kulturfellen», der man forklarer enhver forskjell mellom etniske grupper som kulturforskjeller (Prieur 2004).
I prosjektperioden var det flere møtepunkter mellom forsker og praksisfeltet. I den ene kommunen fulgte jeg et kvalifiseringstiltak der ti av informantene deltok. Det ble gjort deltakende observasjon i fire uker blant annet for å fange hva som var innholdet i det som ble tilbudt av kvalifisering og hva som ble formidlet av verdier til deltakerne. Dette ga interessante og avgjørende innspill til min forståelse av feltet. I de to andre kommunene tilbød de ikke et kvalifiseringsløp spesielt for denne målgruppen, men klientene fikk assistanse gjennom det ordinære tjenestetilbudet. I disse kommunene var det kun individuelle intervjuer og besøk i tjenestene.
Samtlige 18 klienter ble intervjuet minimum tre ganger i løpet av forskningsperioden. Det første intervjuet, som også var det lengste, varte fra en til to timer. De neste intervjuene ble gjennomført enten ved at vi møttes, eller over telefonen. Under det første intervjuet gikk vi gjennom hendelser og erfaringer kronologisk, organisert rundt fortid - nåtid - framtid. Vi brukte mye tid på de tre delene, selv om det ble lagt spesiell vekt på nåtid. For å få en kontinuitet - og for å få et innblikk i større deler av livet - brukte jeg også en metode inspirert av Giele og Elder (1998) der jeg ba informantene tegne en linje fra f
