Fagbladet
05.12.2016
Ingrid og Ragnar betalte under to årslønner da de kjøpte drømmeleiligheten på Grünerløkka i 1994. I dag hadde det blitt med drømmen.
Det er bitende kaldt.
Snøen laver ned på Grünerløkka i Oslo, og året 1994 nærmer seg slutten. I en trappoppgang i Stolmakergata borettslag står Ingrid Grundt, høygravid med tvillinger, og dirigerer ektemannen Ragnar Leine og kompisen som bærer dobbeltsenga opp trappene. Hun har akkurat gått ut i permisjon fra jobben som pakkerioperatør i Dagbladet. Sammen med Ragnar, som jobber som godsekspeditør i Tollpost, har hun funnet plass til den kommende familien i en ti år gammel murgård nederst på Grünerløkka.
Soverommene er malt i pastellfarger, de lyseblå baderomsflisene skriker 80-tall, og 100 kvadratmeter med billiglaminat og vinyl dekker gulvene. Leiligheten skal vise seg å bli mer enn et godt hjem for familien, den er også et kupp. Den forrige eieren ga 700.000 kroner noen år tidligere. I mellomtida har det vært et krakk. Nå ble det ikke engang budrunde. Ingrid og Ragnar ville bare gi 310.000 kroner, 60.000 under takst. Selgeren var presset økonomisk og måtte si ja.
Et lite privat lån fra Ingrids mor var nok til å finansiere boligdrømmen.
VOLDSOM PRISVEKST
Boligprisene har siden vokst inn i himmelen. Fra starten av 1990-tallet har pila bare pekt én vei, med et par unntak. På landsbasis har prisene steget nærmere 500 prosent, tre ganger så mye som lønningene. I Oslo er boligene nå i gjennomsnitt nesten åtte ganger så dyre som den gang.
Mens boligeiere kan gni seg i hendene over den ville prisveksten, blir veien inn på boligmarkedet bare enda lengre for dem som står utenfor. Eksperter snakker om et boligmarked som presser folk som ikke tjener nok ut av hovedstaden. Unge mennesker som ikke får hjelp av foreldrene, er taperne.
- Vi var ekstremt heldige. Hadde vi vært i etableringsfasen i dag, hadde vi aldri hatt råd til å bo i Oslo, sier Ragnar, som i dag jobber som vaktmester. Ingrid er yrkesfaglærer på videregående.
Da de kjøpte leiligheten på Grünerløkka, tjente Ragnar og Ingrid til sammen litt over
Gå til medietSnøen laver ned på Grünerløkka i Oslo, og året 1994 nærmer seg slutten. I en trappoppgang i Stolmakergata borettslag står Ingrid Grundt, høygravid med tvillinger, og dirigerer ektemannen Ragnar Leine og kompisen som bærer dobbeltsenga opp trappene. Hun har akkurat gått ut i permisjon fra jobben som pakkerioperatør i Dagbladet. Sammen med Ragnar, som jobber som godsekspeditør i Tollpost, har hun funnet plass til den kommende familien i en ti år gammel murgård nederst på Grünerløkka.
Soverommene er malt i pastellfarger, de lyseblå baderomsflisene skriker 80-tall, og 100 kvadratmeter med billiglaminat og vinyl dekker gulvene. Leiligheten skal vise seg å bli mer enn et godt hjem for familien, den er også et kupp. Den forrige eieren ga 700.000 kroner noen år tidligere. I mellomtida har det vært et krakk. Nå ble det ikke engang budrunde. Ingrid og Ragnar ville bare gi 310.000 kroner, 60.000 under takst. Selgeren var presset økonomisk og måtte si ja.
Et lite privat lån fra Ingrids mor var nok til å finansiere boligdrømmen.
VOLDSOM PRISVEKST
Boligprisene har siden vokst inn i himmelen. Fra starten av 1990-tallet har pila bare pekt én vei, med et par unntak. På landsbasis har prisene steget nærmere 500 prosent, tre ganger så mye som lønningene. I Oslo er boligene nå i gjennomsnitt nesten åtte ganger så dyre som den gang.
Mens boligeiere kan gni seg i hendene over den ville prisveksten, blir veien inn på boligmarkedet bare enda lengre for dem som står utenfor. Eksperter snakker om et boligmarked som presser folk som ikke tjener nok ut av hovedstaden. Unge mennesker som ikke får hjelp av foreldrene, er taperne.
- Vi var ekstremt heldige. Hadde vi vært i etableringsfasen i dag, hadde vi aldri hatt råd til å bo i Oslo, sier Ragnar, som i dag jobber som vaktmester. Ingrid er yrkesfaglærer på videregående.
Da de kjøpte leiligheten på Grünerløkka, tjente Ragnar og Ingrid til sammen litt over
