Jeg fikk alltid høre at jeg måtte overhøre det!
Jeg fikk alltid høre at det ikke var noe å bry seg om!
Jeg ble egentlig aldri sett, på orntli»!
Sivert 8 år har blitt mobbet halve livet. Det startet da han var 4 og begynte i ny barnehage. Hver morgen kom han i barnehagen med en stresset pappa, som aldri hadde tid til å ta ordentlig farvel. Pappa var også litt brysk i målet, så de ansatte i barnehagen kom egentlig dårlig overens med han, og det allerede fra dag én.
Pappa hadde jo ikke tid til å småprate med de voksne i barnehagen på morgenen, ei heller stille på foreldresamtaler eller hente rett før barnehagen stengte, det måtte jo de i barnehagen forstå, mente han. Og dette gikk nå utover Sivert, som med en slik pappa neppe var en gutt som kunne være stort bedre, tenkte de voksne i barnehagen.
Siverts fortelling
På morgenen ble jeg levert som jeg pleier, i hui og hast.
De voksne i barnehagen snakket alltid om hvor håpløs pappa var, og jeg husker ofte de voksne sa «fort inn, og raskt ut», og deretter ristet de på hodet og himlet med øynene rett etter at pappa hadde gått ut døra i barnehagen.
Når vi kom til barnehagen kunne jeg se gjennom bilvinduet at de voksne tok imot flere av de andre barna, og at de smilte og satt på knea foran dem når de ble levert. Når pappa og jeg kom inn i barnehagen var alltid de voksne travelt opptatt, enten med andre barn og foreldre eller med praktiske gjøremål.
Stort sett ble jeg levert og satt alene i garderoben en liten stund, før de voksne ropte meg inn på grupperommet. Ofte lekte jeg med plastelina, på et bord borti kroken. Ofte når jeg kom bort til bordet, flyttet de andre barna seg, og gikk for å leke med noe annet. Når jeg fulgte etter, sa de
