Parat
30.09.2016
Nordmenn må lære seg å leve med at folk her i landet blir stadig mer forskjellige, og at den norske arbeidslivsmodellen ikke passer for alle som kommer hit. Italiensk-engelsk-norske Pellegrino Riccardi elsker Norge og 17. mai, men utfordrer vår selvgodhet.
Pellegrino Riccardi har jobbet med kulturforskjeller og tverrkulturell kommunikasjon i det meste av sitt snart 30 år lange arbeidsliv. Ja, i praksis er han selv et levende eksemplar av arten krysskulturell europeer; med barndom i Italia, ungdom i England og familieliv i Norge.
Nå har trebarnsfaren, gift med ungdomskjæresten fra Sørlandet, for lengst slått rot og bygget villa i Bærum. Herfra farter han Norge og verden rundt med sine høyt skattede foredrag om hva som skal til for å kunne leve det gode liv - la dolce vita. Eller han foredrar om hvordan nordmenn - og andre folkeslag - skal få øynene opp for hva det vil si å kommunisere og forstå mennesker med en annen bakgrunn enn sin egen - ikke minst på arbeidsplassen.
Hvem var sjefen?
Noe av det første jeg reagerte på da jeg kom hit og begynte å bli kjent med norsk arbeidsliv, var den flate strukturen og de usynlige lederne. Hvem var egentlig sjefen på min nye arbeidsplass? Det var ikke mulig å se, for her sto jo både høy og lav i samme kantinekø og spiste samme lunsj, sa hei til hverandre, gikk like uformelt kledd og hentet barn i samme barnehage. - Slik var - og er - det verken i England eller Italia. Eller for den del i de fleste land utenfor Skandinavia, understreker Riccardi, som vedgår at det å leve blant nordmenn, og til tider nesten føle seg som en av oss, både har noen særdeles sjarmerende og enkelte mindre attraktive sider.
Norge har inntil nylig vært preget av tillit og trygghet - folk stoler på hverandre og omgås på like fot, nesten uavhengig av hvor på den sosiale rangstigen man befinner seg.
- Likestillingen er kommet langt, dere har moderne sykehus, og du kan regne med å bli funnet og hentet hjem med helikopter selv om du går deg vill langt inne i fjellheimen. Og trass i at det nå er noen skj�
Gå til medietNå har trebarnsfaren, gift med ungdomskjæresten fra Sørlandet, for lengst slått rot og bygget villa i Bærum. Herfra farter han Norge og verden rundt med sine høyt skattede foredrag om hva som skal til for å kunne leve det gode liv - la dolce vita. Eller han foredrar om hvordan nordmenn - og andre folkeslag - skal få øynene opp for hva det vil si å kommunisere og forstå mennesker med en annen bakgrunn enn sin egen - ikke minst på arbeidsplassen.
Hvem var sjefen?
Noe av det første jeg reagerte på da jeg kom hit og begynte å bli kjent med norsk arbeidsliv, var den flate strukturen og de usynlige lederne. Hvem var egentlig sjefen på min nye arbeidsplass? Det var ikke mulig å se, for her sto jo både høy og lav i samme kantinekø og spiste samme lunsj, sa hei til hverandre, gikk like uformelt kledd og hentet barn i samme barnehage. - Slik var - og er - det verken i England eller Italia. Eller for den del i de fleste land utenfor Skandinavia, understreker Riccardi, som vedgår at det å leve blant nordmenn, og til tider nesten føle seg som en av oss, både har noen særdeles sjarmerende og enkelte mindre attraktive sider.
Norge har inntil nylig vært preget av tillit og trygghet - folk stoler på hverandre og omgås på like fot, nesten uavhengig av hvor på den sosiale rangstigen man befinner seg.
- Likestillingen er kommet langt, dere har moderne sykehus, og du kan regne med å bli funnet og hentet hjem med helikopter selv om du går deg vill langt inne i fjellheimen. Og trass i at det nå er noen skj�
