«Du får ikke komme i min bursdag!»
«Du er ikke min bestevenn lenger!»
«Hun er dårlig til å klippe, hoppe, sykle, synge, prate...»
Ofte kan vi høre slike fraser fra barn i barnehagen, og som voksne kan det oppleves vanskelig å møte dette på kloke måter. Det er vel lov å ikke synes at noe er fint? Jeg synes faktisk mye kunst er stygt, men jeg sier det jo ikke til kunstneren! For det har jeg lært at vil kunne såre han eller henne.
Men jeg må få lov å mene det?
Trenger ikke si det høyt
Jeg har heller ikke lyst til å besøke eller være venner med alle jeg kjenner, eller møter på i livet mitt. Men jeg trenger ikke alltid å si det høyt, eller til dem, og heller ikke til andre. Selv om jeg har lært at det er lurt å være ærlig, så er det ikke alltid jeg må si eller gjøre ting som sårer, bare fordi ærlighet varer lengst.
Jeg må få lov å invitere dem jeg vil.
Jeg må få lov å spise middag med dem jeg vil, men kan jeg bestemme at jeg kan jobbe med den jeg vil?
Der har jeg kanskje ikke noe valg, annet enn å faktisk gjøre det beste ut av det.
